I dag, den 15. august 1984 var det den 5321 dagen Jakob Bulgakov, en mann i sin beste alder, gikk på jobb.
På 18-års dagen den 15. august 1966 mottok Bulgakov et brev fra Avdelingen for planlegging av offentlig kommunikasjon, tiende distrikt.
I brevet sto at han var tildelt jobb som tankbilsjåfør ved tilkjøringen av drivstoff til brøytebiler i tiende distrikt, sone en til fem, i Brgnjy, byen hvor han bodde.
Videre fikk han beskjed om å møte opp i Novojevskaja 125, fjerde etasje, den 16 august, hos Overkommisjonæren for tildeling av drivstoff. Der skulle han vente inntil nærmere beskjed ble gitt.
I anledning den nye jobben hadde moren hans kjøpt en splitter ny sykkel til ham. For som hun sa; Man kan ikke gå til arbeidet når man arbeider for Sovjetstaten.
Bulgakov satte seg på sykkelen og tråkket i vei det han var god for. Han hadde god tid, men ville ikke ta sjansen på å komme for sent på jobben den første dagen. Vel fremme hos Overkommisjonæren for tildeling av drivstoff satte han seg til å vente. Klokka var bare 0400 og han behøvde ikke å møte før 0630, herlig, dette ble akkurat som planlagt, han hadde bestemt seg for å gjøre et ekstra godt inntrykk første dagen.
Det var bare det at det ikke var noen å gjøre godt inntrykk på nå på denne tiden av døgnet, det var et skår i gleden, det måtte han innrømme. Klokka 0629 kom det en ferm kvinne i funksjonæruniform gående, hun låste opp døra til overkommisjonæren for tildeling av drivstoff og i det hun skulle gå inn snudde hun seg mot Bulgakov.
- Jeg går ut i fra at du skal hit, sa hun.
- ja, jeg kom klokka 0400, sa han stolt og gjorde seg rak i ryggen.
- Hva i all verden var vitsen med det, du må være ny, du får lære deg å holde senga gutt, makan til tull har jeg aldri hørt om, hvordan skal du holde deg våken og konsentrert gjennom en lang arbeidsdag når du holder på slik ? Nei, dette vil vi ikke vite noe av, forresten så….
Kvinnen fortsatte å snakke, men Bulgakov hadde falt i fra og han fikk ikke med seg mer, skuffelsen over å bli irettesatt på denne måten slo over ham som en gusten nordavind, var dette takken fra samferdselsetaten fordi han ville vise iver i tjenesten så kunne det nesten være det samme med hele jobben.
…. så du får bare komme inn her og sette deg imens, avsluttet kvinnen med et øredøvende volum idet hun feide inn døren og ble borte.
Han tuslet slukøret etter og satte seg på første og beste benk. Han satte seg godt til rette og bestemte seg for at denne morske, men allikevel noe tiltrekkende kvinnen ikke skulle få ødelegge denne store dagen i hans liv.
Bulgakov gledet seg til å tre inn i arbeidernes rekker og lukket øynene mens han drømte seg bort. Han så for seg hvordan han og de andre brøytebilsjåførene, eldre som unge, møttes om morgenen. Karslige rullet de seg en røyk, bannet litt og delte en kanne med beksvart kaffe.
De fleste var nok ganske trette så tidlig på morgenen. En av sjåførene hadde kanskje vondt for å sove og ble bare kalt ”Ranglern”. ”Tøfflus”, som ikke var tøff i det hele tatt, hadde en kone som skjelte og smelte døgnet rundt, mens ”Hingsten” var nygift og hadde visst nok å gjøre med familieforøkelse og sånn. Så var det ”Skissen” som ingen visste om var trøtt eller i det hele tatt hva han var, ikke sa han stort heller. Han hadde alltid jobbet der, selv om det var ”Mesterdiesel” som hadde jobbet der lengst. Det begynte å gå rykter om at ”Skissen” var en gjenganger.

Bulgakov selv ville nok bli kalt ”Junior” eller ”Nykomlingen”, men han tok ikke det så tungt, etter et par – tre år ble det nok et skikkelig kallenavn på han også, han ville nok etter hvert bli kalt ”Søringen” siden han var fra Sør-Brgnjy, eller kanskje ”Veiver`n” på grunn av sine lange, og til tider ustyrlige armer.
Bulgakov hadde ikke sittet på benken mer en i tretti sekunder før tankene hans ble avbrutt og han brått ble revet tilbake til virkeligheten.
- Bulgakov, Jacob ?
Bulgakov snudde seg mot stemmen.
Den ferme kvinnen kom gående raskt imot ham. ”Vi har ingen tid å miste, brøytebilen nede ved Spikarovplassen er nesten tom for diesel.” Raskt fikk Bulgakov utdelt de nødvendige løyver, identifikasjonspapirer og kjøresedler. Han fikk ikke tid til å lese igjennom, nå var det viktigere ting å tenke på.
En sjåfør ved overkommisjonen for tildeling av drivstoff kjørte Bulgakov ned til kaia, der hvor hovedutkjøringen for diesel for tiende distrikt ligger.
Vel fremme og ute av bilen kikket han på papirene sine og fant den tankbilen som samsvarte med dokumentene. Ved bilen stod en betuttet og utålmodig mann, det var Mikael Stofskij formannen for tilkjøringen av drivstoff til brøytebiler i tiende distrikt.
- Nå, det er den nye, sa Stofskij høyt til seg selv, hm, han ser sannelig ut som en skikkelig mann, vi får se hva han duger til.
Stofskji var en god kommunist og mente at enhver arbeider ikke kunne være en god arbeider uten å kunne et minimum om kommunistpartiets politikk og historie.
Stofskji hilste Bulgakov hjertelig velkommen, presenterte seg og satte straks i gang med den sedvanlige timelange velkomstseremonien som alle hans tankbilsjåfører måtte gjennom.
- Kamerat Bulgakov, hvem er Leonid Ilyich Brezhnev ?
- Førstesekretær i sentralkomitèen i partiet, svarte Bulgakov før han fikk tenkt seg om.
- HVA??? utbrøt Stofskji og snurret tre ganger rundt sin egen akse.
- Unnskyld kamerat Stofskji, han er selvsagt generalsekretær i sentralkomitèen i det kommunistiske parti.
Bulgakov ble iskald og så ned i bakken. Han gjorde ikke noe godt førsteinntrykk, det var tydelig.
Stofskji sto nå med ryggen til Bulgakov. Han sa ikke noe på fem minutter, tydelig sjokkert og med et blikk som kunne drepe snudde han seg så mot Bulgakov.
- Hva skulle det der bety ? spurte han med gravrøst.
Bulgakov svarte så svakt han kunne, men allikevel så høyt at Stofskji kunne høre ham.
- Beklager Kamerat Stofskji, dette er min første dag som arbeider, og jeg er en smule oppspilt og ikke helt tilregnelig. Spørsmålet ditt kom bardus på meg. Den 8.april i år ble kamerat Brezhnevs tittel omgjort til generalsekretær, før det var han førstesekretær, det var det jeg tenkte på når jeg svarte.
Stofskji tenkte en stund.
- Hm, sa Stofskji, kamerat Bulgakov, fortell meg om kamerat Leonid Ilyich Brezhnev.
- Leonid Ilyich Brezhnev, født 1906, medlem av partiet i 1931, fikk verv som sekretær i partiet i 1952, ble medlem i presidiet i 1957, ble så ordstyrer i partiet i 1960, Førstesekretær i sentralkomitèen i partiet 1964, tittelen førstesekretær ble forandret til generalsekretær i april i år.
- Meget bra, nikket Stofskji anerkjennende og smilte fra øre til øre, du skal se det blir en god arbeider av deg til slutt.
- Nevn fem medlemmer av sentralkomitèen, fortsatte han, og ble meget alvorlig igjen.