Det var stille i byen nå, merkelig stille. Klokka var bare ti, men det vanlige var at på denne tiden var gatene fulle av bråkete gamle busser og biler som transporterte skiftarbeidere som skulle begynne elleveskiftet på fabrikkene. Han så ikke en eneste buss, men derimot var gatene fulle av gående mennesker.
Bulgakov skyndte seg hjem, noe forferdelig måtte ha skjedd.
Kunne det være dieselkrise i landet ? Men i fjor høst hadde partiet utstedt et dekret om at det alltid skulle være nok diesel til alle, så Bulgakov fant idèen om dieselkrise noe bisarr.
Moren hans sto oppkavet og ventet i døra når han kom hjem.
- Har du hørt det ? har du hørt det ? nærmest brølte hun inn i øret på Bulgakov når han kom opp trappa.
Bulgakov hoppet så pølsa skvatt.
- Nei, hva da, brølte han forfjamset tilbake, halvfull som han var.
- All ferdsel med motorisert kjøretøy i tettbebyggelse er blitt forbudt med øyeblikkelig virkning. Spesialdekret utstedt av høyeste myndighet, fortsatte hun med like høy stemme.
Ja vel, skrek han, men kan vi ikke gå inn da så får du fortelle meg hva som har skjedd.
Inne i stuen roet moren seg betraktelig, men hun skalv fortsatt på hendene. De satte seg ned på hver sin stol og more begynte å fortelle.
- Jeg har hørt nyheten på radioen. Det finnes en ond mann i denne byen, nemlig brøytebilfører Tarov, som brøyter snø på Spikarovplassen.
Bulgakov fant ikke tiden inne til å fortelle at han hadde møtt
brøytebilfører Tarov når han hadde levert diesel på Spikarovplassen, han syntes faktisk godt om Tarov, ja han syntes bent fram at Tarov var en meget hyggelig og sympatisk person.
Moren hadde hevet stemmen igjen nå og fortsatte.
- Denne mannen har funnet det for godt å tale løshundene sin sak. Hvorfor, det må gudene vite. Uansett har det seg slik at ved to tiden i dag fant denne Tarov det for godt å ilegge ordføreren vår en visitt. Han tok opp situasjonen med alle løshundene som blir påkjørt og påført store skader med påfølgende lidelse. Ja, det var visst mer en gang at han har tatt med seg hunder hjem for å spjelke bein og plastre ører. Pøh.
Ordføreren må ha blitt sterkt påvirket av denne Tarov sitt besøk for inntil kommunestyret får undersøkt saken nærmere har han nedlagt et absolutt forbud mot all ferdsel med motorisert kjøretøy i tettbebyggelse i Brgnjy.
Moren var sterkt bekymret for alle arbeiderne som måtte gå den lange veien til og fra arbeidet.
- Og tenk på hva dette vil koste hver enkelt i økte utgifter til sko, for ikke å snakke om slitasjen på jakker og skjerf. Nei, nå må myndighetene virkelig rydde opp. Typisk, også nå som det er så kaldt i været. 
Og hva med hundene da, de stakkars forvirrede hundene skjønner vel ingen ting nå som de slipper å passe seg for trafikken. De kommer sikkert til å bite noen. Nei, takke meg til sånn som det var før.
- Men, sukket hun resignert, trofast mot partiet som hun alltid var, det er vel til det beste for alle.
Bulgakov tenkte på sjåførjobben sin, han kom vel til å bli satt til noe annet inntil trafikken var i gang igjen.
- Det ringte forresten en dame hit i kveld, hun ringte fra tilkjøringen av drivstoff til brøytebiler i tiende distrikt, sone en til fem. Du er permitert på ubestemt tid.

FOSIV.
Tanken slo ned i Bulgakov som lyn fra klar himmel og han følte seg med ett edru igjen. Permitert, Fosiv, permitert, Fosiv. Det passet sammen.
Han bestemte seg straks. Reisen til Fosiv skulle skje i morgen.
Han samlet seg og anla en rolig mine for ikke å kave opp moren igjen.
- Jeg kommer til å bli borte noen dager, skal til Fosiv for å lære engelsk og for å høre slutten på historien om hunden og kua.
- Hunden og kua ?
- Ja, men blås i det, jeg reiser i morgen og vet ikke når jeg kommer tilbake, kan jeg få fem hundre rubler og nistepakke ?
- Uff da Jacob, sa moren som hun brukte å si når han var liten og hadde gjort noe galt. Fem hundre rubler er mange penger, nesten en årslønn.
- Å nei da, sa Bulgakov, jeg vet nok om kista etter far. Der ligger det tjuefemtusen rubler i små sedler, så du har godt råd til å gi meg fem hundre.
Moren hadde voktet denne kista som en stor skatt, i den lå lønna som faren hadde fått i løpet av de siste årene. Usedvanlig god lønn for å arbeide som bud riktignok, men faren til Bulgakov hadde, i følge ham selv vært særdeles ivrig i tjenesten, og han mente at dette var ikke mer enn han fortjente.
Kista med pengene var et eldgammelt familieklenodium som moren hadde fått forært fra sin mor når hun giftet seg. Sånn hadde det pågått i mange generasjoner og ingen husket lenger hvor gammel den var. Kista sto i stua og når Bulgakov var liten hadde han titt og ofte sneket seg til en kikk ned i den for å lete etter gamle og spennende ting. Da lå det ingen penger der, men derimot et utall av gamle dukker, trådsneller, skruer og duker, sånne ting som barn leker med.
Etter at han kom i tenårene hadde han glemt bort hele kista og ga den ikke noe oppmerksomhet i det hel tatt, men for noen måneder siden hadde han blitt syk og gikk rundt i leiligheten og kjedet seg. Ja, han kunne vel ta en kikk på disse dukkene igjen, tenkte han. Selvfølgelig lekte han ikke med dukker lenger, men bare for en gangs skyld…
Overraskelsen ble stor når han åpnet lokket og tok ut de øverste dukkene, tjuefemtusen blanke rubelsedler åpenbarte seg og Bulgakov visste ikke om han skulle le eller gråte.
Så masse penger ? her ? hjemme hos oss ?
Så vidt Bulgakov visste var det bare kjeltringer og svindlere som oppbevarte så store summer hjemme. Han var på nippet til å kle på seg og gå rett ned på politistasjonen og fortelle om dette funnet, men kom i tanker om at det var faktisk hjemme hos seg selv han hadde funnet pengene. Det betydde at han selv ville bli mistenkt så han bestemte seg for å holde tett inntil videre. Best å spørre mor først, tenkte han, hun måtte vel vite hvor disse pengene kom fra.
Han tenkte litt mer på dette, samtidig satt han og sugde på en tom plastflaske. Han oppdaget at når han sugde ut luften i flaska så ble flaska flat. Dette var mystisk. Det gikk plutselig opp for ham at det ikke var vakumet i flaska som gjorde den flat, men derimot lufttrykket utenfor som klemte den i sammen. Skummelt, tenkte Bulgakov, at luft har så stort trykk. Hvis det plutselig skulle samle seg unormalt store mengder luft over Brgnjy ville jo hele byen bli klemt flat, for ikke å snakke om menneskene som bor her.
Han bestemte seg for å øve seg på å holde store mengder luft nedi lungene. Da kunne han jo bare trekke pusten dypt og utligne trykket utenifra hvis det skulle trenges. Da var han nok trygg. Resten av dagen og de kommende ukene besto stort sett av diverse pusteøvelser. Men ettersom ukene gikk samlet det seg ikke unormalt store mengder luft over Brgnjy og Bulgakov gikk lei av hele prosjektet og livet fortsatte som før.