- Ja, greit, du skal få fem hundre rubler, sa moren.
Gleden boblet over hos Bulgakov og løp nesten ned moren i sin iver etter å gi henne en skikkelig stor klem.
- Så da, sa da, hvis du blir så glad er dette vel anvendte rubler, sa moren forfjamset, for hun hadde ikke fått klem av Bulgakov siden han var tolv år. Det er den alderen det blir for flaut å klemme mødre i Brgnjy.
De spiste kveldsmat i ro og fred, og moren serverte til og med rødbetesuppe to ganger.
Det gikk langt om lenge før Bulgakov sovnet den kvelden. Når han endelig sovnet drømte han som aldri før. Kuer og hunder og fjerne himmelstrøk. Amerikanere, diesel og fagre møyer i skjønn forening.
Og når han våknet var det svære flekker på lakenet. Så laget han noen flekker til og sto opp.
Frokosten inntok han i en fart, kledde så på seg og løp til butikken hvor amerikaneren arbeidet. Presis klokka fem var han fremme ved butikken.
Åpner klokka åtte sto det på dørskiltet. Vel, da er det bare å vente, tenkte Bulgakov. Jeg kaster i alle fall ikke bort noe tid, nå kan jeg snakke med amerikaneren før han begynner arbeidet.
To minutter på åtte kom amerikaneren gående.
- Hva gjør du her nå, sa amerikaneren mens han låste opp butikken, skulle ikke du møte meg her etter arbeidstid ?
- Jo, men jeg drar til Fosiv i dag og du må si meg hvor det er, se her, jeg har med kart.
Amerikaneren bråkte så fælt med nøklene at han ikke hørte et ord av hva Bulgakov sa.
- Hva sa du ? ropte han, jeg hører ikke hva du sier på grunn av nøklene, forresten, jeg har ikke tid til å snakke med deg nå, klokka er åtte og jeg må stille meg klar bak disken og vente på de første kundene. Han gikk inn og ropte ut: - Kom igjen etter stengetid.
Uten å vente på svar forsvant amerikaneren inn på bakrommet for å gjøre seg klar til dagens dont.
- Men jeg… sa Bulgakov, ehh..
De første kundene hadde allerede begynt å presse på bak Bulgakov.
- Skal du ikke handle så får du slippe oss forbi sa en mann i grå vadmelsdress.
- Ja, ikke oppta plass hvis du ikke har noe her å gjøre sa en annen.
- La oss gi denne snørrvalpen en lærepenge istemte en tredje.
Og dermed tok de tak i Bulgakov og kastet han bortover fortauet så hardt de bare kunne, han landet på ryggen og der sto det en liten gutt som begynte å sparke ham på leggen.
Bulkakov mente at han hadde full rett til å i køen selv om han ikke skulle ha noe, det var da et offentlig fortau tross alt. Han tok rennefart, løp og kastet seg alt han kunne mot køen. Mennene foran i køen så dette og gikk til side i siste liten. Bulgakov fløy tvers igjennom køen og datt sidelengs så lang han var, rett ned igjen på fortauet. Folk humret.
Når han kom busende igjen gikk mennene til side i siste liten en gang til og nå lo folk åpenlyst.
- Makan til gutt, sa en eldre dame, var ikke han her i går også ?
Bulgakov var rasende, men skjønte at han måtte gi seg.

- YES, I HAVE NO COCA COLA, skrek han mot køen, ga gutten som hadde sparket ham en ørefik, snudde seg om og stampet med tunge skritt nedover fortauet.
Rasende tenkte han på de pokkers sovjetborgerne, men nå kunne de ha det så godt, for alt det de visste kunne det ha vært en forbannelse han hadde ropt mot dem før han gikk. De tenkte seg nok bedre om neste gang.
Og ikke mindre rasende var han på amerikaneren.
Den drittsekken, mumlet han, nå kunne jeg ha vært på god vei til Fosiv hvis det ikke hadde vært for det stygge, sure, imperialistiske svinet.
Amerikaneren har ikke livets rett, mumlet han videre. Jeg skal gå rett ned på dieselutkjøringen og hente tankbilen. Så skal jeg kjøre tvers igjennom butikken i full fart og klemme amerikaneren så flat mellom støtfangeren og veggen at de kan sende ham tilbake til Amerika som brevpost.
Neimen pokker også, forsatte han halvhøyt til seg selv, det er jo ikke lov til å kjøre i gatene.
Bulgakov hadde hørt at det ikke var noen spøk å gi blaffen i offentlige dekreter, man kunne få streng straff, bøter og trekk i lønna tilsvarende seks månedslønner. Han regnet nærmere på det og fant ut at han ikke ville arbeide i seks måneder uten lønn og gav opp hele prosjektet.
Han pønsket på andre metoder, hvis det hadde vært lov å sykle kunne han syklet ned amerikaneren, men det ville neppe hatt samme virkning.
Dessuten kom han fram til at det var best å la være å drepe amerikaneren fordi han da ikke fikk høre historien om hunden og kua, og det hadde amerikaneren i all rettferdighets navn rett til.
Han startet en hvileløs vandring rundt i gatene, hilste ikke på kjentfolk og brydde seg ikke med noe, alt som fantes i tankene hans dreide seg om Fosiv.
Bulgakov så på klokka, den var plutselig blitt seks og butikken der hvor amerikaneren jobbet stengte klokka seks. Han skyndte seg tilbake dit og rakk akkurat å knipe amerikaneren i det han var på vei ut døra. Han dro fram kartet sitt og ba ivrig om at amerikaneren måtte tegne opp veien han skulle reise for å komme til Fosiv. Amerikaneren var imøtekommende nå og tegnet villig inn reiseruten som Bulgakov skulle bruke for å komme frem på en trygg og rask måte.
Bulgakov sa ingenting når han var ferdig, men bare begynte å jogge i vei, i retning Fosiv. Etter hvert innså Bulgakov at han ikke var så godt trent som han trodde og slakket ned på tempoet. Men det var ikke særlig morsomt å gå heller, snarere kjedelig, nå som han var kommet utenfor bygrensa og inn i skogene var det ikke noe å se på lenger, han måtte se til å finne på noe å gjøre mens han gikk. Tja, hvorfor ikke telle småstein, tenkte han. Å telle småstein var en av de tingene han virkelig kunne, som guttepjokk hadde han flere ganger telt alle småsteinene i bakgården i blokka der han bodde. Til og med naboene i blokkene rundt hadde begynt å snakke om den vesle gutten som telte steiner hver dag etter skolen, de var nok kry over å ha en så flittig nabogutt, tenkte Bulgakov. Han følte seg stolt og rettet opp ryggen der han gikk, her skulle det telles steiner ja.
- En, to, tre, fire, fem, seks….
Bulgakov kjente at godfølelsen kom over ham.
- syv, åtte, ni, ti, elleve….
Jada, helt klart nå var han i sitt ess, nå kunne ingenting stoppe ham før han var fremme i Fosiv.
- tolv, tretten, fjorten, femten…
Det begynte å bli seint på kvelden og Bulgakov var gått lei av å telle småstein. Der sto det ei hytte etter veien og Bulgakov skulle til å gå forbi, men han kom i tanker om at det var på tide å hvile og at det var bedre å hvile innendørs enn utendørs.