Hvem kan vite hva slags vesener og kjeltringpakk som bor her tenkte han, men han var tørst og sliten og gikk den smale stien bort til hytta.
Han banket på døra.
Det viste seg at det bodde ei fraskilt dame med tre barn i hytta.
- Kom inn, kom inn, sa dama, det er sjelden vi ser fremmedfolk på disse trakter, og det er bare hyggelig med besøk.
- Ja, jeg tenkte bare å spørre om å få låne litt vann og kanskje sove i hagen i natt, sa Bulgakov beskjedent.
- Det skal du selvfølgelig få og vi skal da ordne så du får litt fast i magen også, men vi har dårlig råd så vi kan ikke diske opp med noe storfint.
Ja, at de hadde dårlig råd, det hadde hun ikke behøvd å si, det kunne Bulgakov se med det blotte øyet, magrere folk skulle man lete lenge etter. Barna var så tynne at det var bare så vidt han kunne skimte dem der de sto, tre meter i fra ham.
De satte seg for å spise.
- Au, sa Bulgakov
- Au, sa dama.
- Au, au, au, sa de tre barna.
Maten var så usmakelig at det gjorde vondt, men Bulgakov, høflig som han var ville ikke gjøre dama forlegen og bare latet som han forstuet benet.
Etter maten spurte barna om ikke Bulgakov kunne fortelle noen spennende historier fra reisen sin. Men Bulgakov hadde jo bare reist i en dag og følte at han ikke hadde noe å fortelle. Men barna maste og klengte seg på ham. Ja, han hadde jo opplevd noe på reisen, tenkte han, han telte jo småstein. Kom og sett dere på fanget mitt så skal dere høre.
- en, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni….
Når han kom til tre tusen følte han at barna hadde falt litt av og kommet ut av historien og han gav seg.
- Takk skal du ha, sa barna høflig, det var jo en fin historie, har du ikke en til ?
- Vel, når jeg tenker meg om så har jeg faktisk det, nå skal dere få høre historien om hunden og kua.
- Jippi, sa barna, den høres knall ut. Det syntes tydeligvis dama for da kom hun kom og satte seg i fanget til Bulgakov hun også.
Da var det ikke fritt for at Bulgakov ble litt ukonsentrert, dama var slettes ikke ueffen, men han kom fort inn i fortellingen om hunden og kua og fortalte med hjerte og smerte det beste han kunne. Når han var ferdig med den delen av historien han kunne maste alle om mer. Men han kunne ikke si annet enn som sant var at resten av historien befant seg i Fosiv, og det var dit han var på vei nå. Han måtte love å komme innom på vei hjem og fortelle resten og det sa han seg villig til, han visste jo selv hvor uhyggelig det var å ikke vite hele historien.
Men nå var det sent på kvelden og de burde egentlig ha lagt seg for å sove for lenge siden. Bulgakov tok på seg jakka og ville gå ut i hagen og sove.
- Hva skal du, spurte dama.
- Gå og legge meg ute i hagen, sa Bulgakov.
- Nei, nei, hva er dette for noe tull, det er klart du skal ligge inne i natt, det er god plass på brisken ute på kammerset mitt, og barna sover her på kjøkkenet sa hun med et visst glimt i øyet.
- Nei for all del, ikke noe ekstra for meg, hvis jeg skal sove inne skal jeg sove på kjøkkengulvet.
Dama gjentok bestemt og litt fortvilet at det var god plass på brisken hennes, men Bulgakov var allerede på vei ned mot gulvet og hørte ikke hva hun sa.
Utpå natta våknet Bulgakov av at det hadde blitt litt kaldt på kjøkkenet og han ville kaste litt mer ved inni ovnen. I mørket langet han ut og tok den første og beste kvisten han kunne finne og stappet den inn i ovnen. Det bare glødet i ovnen så kvisten ville nok holde helt til morgenen tenkte han og la hodet ned på gulvet igjen. Plutselig merket han at det luktet svidd. Ikke svidd tre, men noe annet. Han reiste seg opp og kikket mot ovnen, jo da, lukta kom derifra. Han åpnet ovnsluken og kikket inn, da oppdaget han fort hvorfor det luktet svidd. Jammen hadde han ikke klart å hive innpå et av barna. Huff, hvor dum går det an å være, tenkte han mens han røsket barnet ut i en feiende fart. Heldigvis hadde barnet godt sovehjerte og våknet slettes ikke av all denne uvanlige aktiviteten. Bulgakov børstet det meste av asken av barnet og la det forsiktig tilbake der hvor han først fant det.
Nå ville han ikke risikere flere blundere og la seg ned på gulvet igjen uten å putte mer i ovnen, da fikk han heller fryse litt.
Når morgenen kom og alle våknet ble det litt av et rabalder. Dama og de andre ungene stirret forskrekket på ungen som hadde vært i ovnen. Han var dekket med et tynt askelag og var blitt svartsmusket i huden. Ovnsungen i sin tur bare satt på golvet med store øyne og så seg rundt og skjønte ingenting. Dama gav ungen en øretev, ikke hardt riktignok, bare for å avskrekke og mest fordi hun var i villrede og ikke visste helt hva hun skulle gjøre. Og som hun senere sa: Hvis du ikke vet hva du skal gjøre er det best å slå fort. Bulgakov bifalte dette uten videre.
Dama mumlet noe om at faren til ungen sikkert var tyrker eller noe sånt og at den nye fargen garantert var et utslag av dette.
Det ble det ikke noe mer snakk om barnet for nå var det på tide for Bulgakov å ta farvel. Det var trist for Bulgakov å reise fra denne hyggelige familien og det var ikke fritt for at han kjente en tåre eller to presse på, men han var en mann i sin beste alder og kunne ikke miste ansikt sånn uten videre. Dama og ungene derimot tutet og hylte og bar seg, for de hadde ikke hatt besøk der i gården på to år sa de og Bulgakov var et friskt pust inn i en ellers traurig hverdag. Det var da en trøst at han skulle komme innom på tilbakeveien og fortelle resten av historien om hunden og kua.