Bulgakov hadde vel ikke akkurat fått det inntrykket av Stofkij, men han fikk se på det senere.
- Du Propp ?
- Ja ?
- Jeg driver og tenker på at nå som jeg har fått meg en jobb så behøver jeg også en hobby. Du vet, samle på steiner eller sjakk eller noe sånt. Har ikke dere mennene i naboblokka en sjakklubb ?
- Hm.
Propp tenkte litt, og så plutselig litt alvorlig ut. Bulgakov tenkte på at han burde gå, men så sprakk ansiktet til Propp i et digert smil og han begynte å le.
- Jasså du Bulgakov, du har hørt på sladrekjerringene i blokka. Atten år har du blitt ja, og nå vil du ha deg en ny hobby.
Bulgakov følte at ha frøs til is og han la deretter på sprang, han snudde seg ikke.
Propp lo litt til og gikk så hjem.
Bulgakov løp så fort at han mistet den ene skoen. Men han kunne ikke snu seg og plukke dem opp, skammen over å bli avslørt føltes for stor. Etter å ha løpt fem meter saknet han farten litt, nå måtte han vel være kvitt Propp. Men han torde ikke å stoppe og se seg tilbake så han løp et par meter til før han stoppet helt. Han pustet tungt og så seg forsiktig over den ene skulderen. Jo da, Propp var borte.
Aldri hadde Bulgakov vært med på noe så nedverdigende, han følte at Propp hadde lest tankene hans. Han glemte helt at han hadde mistet skoen sin under flukten og la på vei hjem. Mismodig satte han seg ned ved kjøkkenbordet, og det hjalp heller ikke så mye på humøret at mamma  hadde laget rødbetesuppe som sto klar når han kom inn døra.
Men det hjalp litt.
Nå husket Bulgakov plutselig at han ikke hadde spist i hele dag, og det i en jobb som krevde så mye krefter.
Ferdig med middagen og den obligatoriske utspørringen fra mamma syntes Bulgakov at han fortjente en hvil, arbeidsfolk i dette området av Brgny hviler gjerne middag. Han kikket ut gjennom vinduet for å se om det var passe mørkt for en ettermiddagshvil.
Men sannelig, var det ikke Propp og de andre medlemmene i sjakklubben han så der ute ? Jo da, og det så ut som om de sto og ventet på noen. Der sveivet det med et en stor bil inn i innkjørselen, og mennene begynte å røre på seg.
Dette var Bulgakovs store sjanse, han måtte snike seg ned og finne ut hva som skjedde. Han trev på seg jakka og så seg om etter skoene. Faen å, bare en sko, helvete, det får gå som det vil tenkte han, satte så foten nedi den ene skoen han hadde, og løp ut. Han snublet nesten så lang han var over babusjkaen fra naboleiligheta når han var ute i gangen. Jævla feitkjerring ropte han, flytt deg. Det var knapt med tid. Bulgakov dultet borti babuskjaen så hun mistet balansen og ramlet nedover trappa så feit hun var. Han strøk forbi henne og løp videre. Pokkeren, at hun aldri kunne flytte seg, men alltid måtte oppta hele trappebredden med den feite ræva si. Han hørte henne skrike i det han smalt utgangsdøra etter seg. Hvordan kunne noen skrike så uhyggelig ? Bare ikke den tjukke kråka avslørte ham for mennene.
Ute på plassen så han at mennene var på vei til å sette seg inn i bilen. Han så seg om etter sykkelen sin og kom brått på at den sto parkert nede ved overkommisjonen for tildeling av drivstoff.
Å nei, ikke nå, tenkte Bulgakov, og så akkurat i kveld som jeg kan finne ut hvor horehuset ligger. Bulgakov måtte tenke fort.
- Et tau, hvor finner jeg et tau ? sa han halvhøyt.

Han visste hva han hadde å gjøre.
Som liten, når han gikk på skolen, brukte han å kaste et tau over tilhengerfestet på skolebussen og henge etter både til og fra skolen. Bussjåføren så det aldri, og i syv vintre hang han og slang bak bussen. Mamma lurte på hvorfor det alltid luktet eksos av ham, og hvorfor han aldri brukte busskupongene sine, men han fikk alltid vridd seg unna.
Mamma sto heldigvis ikke akkurat først i køen når intelligensen ble delt ut.
Alle karene hadde satt seg inn i bilen nå. Bulgakov snek seg mot bilen og lagde en løkke på tauet og slengte det over tilhengerfestet, den andre enden knyttet han rundt livet. Dette gamet kunne han, nå var det bare å vente. Men bilen kjørte ikke. Bulgakov følte seg litt dum der han sto og holdt i enden av tauet. - Hva skjer ? Han rakk så vidt å klappe katta til babuskjaen i tredje før bilmotoren brummet og bilen beveget seg.
Vel ute i gata fant Bulgakov sin vante stilling, det var en stund siden han hadde gjort dette nå, men det var som å lære å sykle, har man først lært det så glemmer man det aldri, støttehjul eller ei.
Han fant favorittposisjonen sin ganske fort. Bøyde knær med albuene hvilende på lårene, det var en trygg og god stilling, da var det bare å styre med tærne, og føreren kunne heller ikke få øye på ham i bakspeilet. Lekende lett, tenkte han for seg selv.
Nå hadde bilen kjørt ut på hovedveien, som lå cirka tre kilometer fra Bulgakovs hjem. Nå er vi nok fremme snart, tenkte Bulgakov, Brgny er heldigvis en liten by.
Idet bilen passerte bygrensa begynte han å angre på at han hadde tatt på seg bare èn sko, ullsokken på venstre ben hadde allerede blitt ganske tynnslitt foran, og han hadde problemer med å styre. Ikke for det, det hadde selvsagt ikke vært noe problem å stå på et bein, bare det ikke var det samme beinet hele tiden.
Når han hang etter skolebussen hadde han jo også kunnet ta pause hver gang bussen stoppet på ruten sin. Han begynte å lure på om dette i det hele tatt hadde vært noen god idè, kaldt var det også.
Men bilen fortsatte, det ble mørkt og det gikk fort.
Bulgakov fikk tårer i øynene og store problemer med å se, ullsokken var nedslitt og høyrebeinet sto i fare for å svikte hvert øyeblikk. Veien var saltet og underlaget var dermed ikke så glatt her som det han var vant til fra skoleveien.
Bulgakov klarte ikke mer, han skrek. Han skrek verre enn babuskjaen i tredje og bilen stoppet brått. Han falt sammen. Det smalt i dører og han hørte mumling rundt seg. Han så opp og så rett i øynene til Propp som sto lent over ham. Mer rakk han ikke å se før Propp tok fram en batong fra lomma og smelte til ham i hodet så han besvimte.
- Den pokkers kåte gutten, mumlet Propp irritert for seg selv.
Han beordret to av karene til å slenge ham inn i bagasjen før de kjørte videre. Det ble gjort og de var ikke særlig forsiktige, men det merket ikke Bulgakov noe av.
Bulgakov våknet av at bilen stanset, og han kjente seg ikke særlig pigg der han lå. Først nå merket han hva slags behandling han hadde fått. Skallen banket verre enn snekkeren som hadde satt opp nye hyller hjemme og kroppen verket som et åpent sår. Bagasjelokket ble åpnet og han ble beordret ut. Etter mye om og men kom han seg ut, han sa ingenting, men ventet bare på en forklaring fra Propp. Dette lignet da ikke den Propp han kjente, Propp var kjent som en meget omgjengelig og trivelig mann. Propp hadde også vunnet fjorårets konkurranse i blokka, den het ”Hvem har det mest velstelte blomsterbedet i blokka”.
Bulgakov skjønte ingenting, og han lurte på hvor i all verden han var, men han rakk ikke å se seg rundt før Propp tok ham i nakkeskinnet og dro ham med seg inn ei dør.
Det var noe kjent med denne bygningen.
De andre karene fulgte etter.