De kom inn i et lite rom, og Bulgakov ble lempet ned på en stol.
- Du venter her !!! 
Propp gjorde det helt klart for ham at hvis han rørte så mye som på en tå skulle han personlig karnøfle Bulgakov til det ikke var så mye som en flis igjen av ham.
Alle karene forsvant så inn ei dør.
Bulgakov torde ikke annet enn å sitte musestille.
Etter en stund hørte han noen nye lyder, andre karer kom inn i  rommet, kastet et kort blikk på han og forsvant så inn den samme døra som Propp og de andre. Det ble et forferdelig spetakkel der inne, det ble ropt og bannet og skudd ble avfyrt fra grovkalibrede våpen, og brått så ristet det i hele bygningen og det ble stille.
Bulgakov torde fortsatt ikke annet enn å sitte musestille, men etter en lang stund verket det så i kroppen at han ikke klarte å sitte rolig lenger. Han reiste seg ytterst forsiktig og begynte å liste seg mot døra hvor karene hadde gått inn. Han la øret mot døra og lyttet intenst. Det var ikke en lyd å oppdrive. Han åpnet døra og så til sin store forskrekkelse at det ikke var noen karer i rommet lenger. Også så han til sin enda større forskrekkelse at det heller ikke var noen dører eller vinduer i rommet, bortsett fra den han selv så inn igjennom.
- Hm, her er det noe muffens, nærmest skrek han til seg selv, dette går slettes ikke an.
Han leste på døra. Der hang det et skilt.
”Advarsel, lavvolumvibrasjonsdematrialiseringsrom” sto det på skiltet. Bulgakov hadde aldri hørt om lavvolumvibrasjonsdematrialisering før og brydde seg følgelig ikke mer om det. Men derimot skjønte han at han var fri, i hvert fall foreløpig. Karene kom sikkert tilbake snart så det var best å stikke av nå mens han hadde sjansen.
Bulgakov prøvde å late som ingenting og gikk rolig mot utgangsdøra, den var låst. Panikken grep han og han la på sprang det beste han kunne. Etter et kvarters tid hadde han kommet seg til andre siden av rommet han hadde sittet i, og han følte at det begynte å haste med å komme seg unna. Der var det en ny dør og han åpnet den forsiktig, han så inn i en korridor, og i enden av den korridoren var det ei svær dør. Det må være hovedinngangen, tenkte Bulgakov, bare jeg kan komme meg ut den døra er jeg nok trygg.
Han lusket seg bort til døra, dyttet den på gløtt og smøg seg over dørstokken.
Det han så her tok pusten fra ham, og han skjønte endelig hvor han hadde havnet og hvorfor bygningen virket så kjent.
Han var inne i det aller helligste, Kreml. Han torde ikke puste der han sto.
Der så ham dem, heltene fra kommunistpartiet, hele Sentralkomitèen i det kommunistiske parti; Brezhnev, Shelepin, Mazurov, Kirilenko, Shelest og alle de andre.
Han snek seg raskt bak en stor søyle så ingen skulle få øye på ham.
Sentralkomitèen satt og diskuterte høyrøstet om fjorårets kornhøst, det var tydeligvis et flertall med Kirilenko i spissen for å bruke inntektene fra kornhøsten til å støtte Fidel Castro`s kostbare, men ikke desto mindre viktige kamp mot USA.
Et mindretall argumenterte flittig mot dette, og ville bruke inntektene til å forsyne vietnams frigjøringshær med våpen til deres kamp mot USA. Castro-tilhengerne syntes ikke dette var nødvendig lenger nå som kineserne økte sin støtte til frigjøringshæren i Vietnam.
Bulgakov klarte ikke å stå rolig lenger på de vonde beina og måtte flytte på seg. Sliten som han var sviktet bena under han og han falt så lang han var ut i rommet.
Det ble dørgende stille og han fikk alle sentralkomitèens medlemmers øyne rettet mot seg.

Kamerat Kirilenko var kjent som en mann som ikke godtok slinger i valsen og når han så Bulgakov så reiste han seg .
- Få denne gutten ut herfra fortere enn svint, brølte han.
Kamerat Shelepin var noe mildere stemt og så bestemt på Kirilenko.
- Vent, i følge partiets vedtekter har alle som kommer inn i dette rom rett til å uttale seg.
- Det kan da umulig gjelde smågutter som sniker seg inn på ulovlig vis, FÅ HAM UT !!!
Brezhnev derimot, så betuttet ut, snikende smågutter hadde ikke noe her å gjøre, det var sant, men vedtekter var til for å følges.
- Vent, jeg er enig med Shelepin, vi må høre hva gutten har å si sa Brezhnev.
- Nei, sa en annen, alle uttalelser fra sovjetborgere som ikke har verv i sentralkomitèen skal leveres skriftlig.
Bulgakov hadde egentlig ikke noen spesiell lyst til å uttale seg, men han var litt mer over gjennomsnittet interessert i Sovjetunionens samfunnsliv enn de fleste og hadde mang en gang fundert over temaer som kunne gjøre livet lettere å leve for sovjetborgere. Han innså at dette var hans store sjanse.
- Så gi straks gutten penn og papir. Bli ferdig med dette tullet her. Vi må fortsette diskusjonen vår, kjeftet Kirilenko i vei.
- Så så, sa Brezhnev til Kirilenko, alt til sin tid.
Brezhnev vinket Bulgakov frem til seg, ga ham penn og skrivepapir og nøyaktig 20 sekunder på seg til å komme med en skriftlig uttalelse.
Bulgakov skrev så blekket sprutet og han kunne ikke unngå å se at flere av komitèmedlemmene sendte ham beundrende blikk når de så hvor fort han kunne skrive.
En viss munterhet spredte seg i salen da Bulgakov var ferdig og leverte en tettskrevet side, samt pennen, tilbake til Brezhnev.
Denne skriveferdigheten skulle det komme til å gå gjetord om i sentralkomitèen og langt nedover i partisystemet i mange år framover.
Brezhnev kremtet og leste.
- Bulgakovs uttalelse lyder som følger.
Forslag til vedtak for Sovjetunionens sentralkomitè fra kamerat arbeider Jakob Bulgakov fra Brgnjy for å gjøre sovjetborgernes liv lettere å leve;
”Jeg har i den senere tid hatt en del fritid og har derfor oppholdt meg på diverse idrettsarenaer for å bivåne våre stolte sovjetiske idrettsmenn utføre sin idrett. Jeg er ikke alene om å være publikum på disse arenaene og lydnivået er til tider så høyt at det ikke er mulig å høre hvem hver enkelt av tilskuerne heier på. Dette gjelder særlig lagidretter, men er likevel et utbredt fenomen innen idretten generelt. Jeg har faktisk, flere ganger, gått hjem før konkurransene er ferdig på grunn av dette. Som det ansvarlige og høyt respekterte organ sentralkomitèen er, håper jeg at sentralkomitèen kan fatte et vedtak med tilbakevirkende kraft om at det på idrettsarenaer ikke skal heies av flere enn èn person om gangen. Vi vil således få slutt på denne ukulturen som har bredt om seg, og som medfører at man ikke kan vite hvem som heier på hvem. Mitt forslag er som videre at hver publikummer får tildelt kølapp ved inngangen til arenaene, og at kølappnummeret ropes opp av respektive publikummer før bifall, evt. skamrop til idrettsutøver/ idrettslag. Alternativt kan kølappnummer leses opp av kommentator over høyttaler.”
Undertegnet Kamerat Arbeider Jakob Bulgakov, Borgnjy.