Da Brezhnev var ferdig med å lese så han opp på Bulgakov med et blikk som var umulig å tolke. Så bredte det seg et stort smil utover ansiktet hans.
-Hvorfor har ingen tenkt på dette før, sa Brezhnev med tårer i øynene og så på de andre.
- Her har vi en ekte sovjetborger med en ekte omtanke for det kollektivets beste, fortsatte han med stolt stemme.
Ordstyrer Mazurov tok over ordet.
- Labbene i været den som stemmer for dette forslaget.
Alle rettet hånda i været bortsett fra Kirilenko som satt og så ned i papirene sine. Et vedtak måtte være enstemmig og uten Kirilenko sin stemme ville dette forslaget måtte gå ut på høring til alle grener innen partiorganisasjonen, og det ville ta tid.
Kommunikasjon med Sibir og andre fjerntliggende steder gikk ofte ikke så lett på denne tiden av året, folk flest var ute på åkrene nå for å sikre årets kornhøst.
Kirilenko så opp, de andre komitèlederne holdt pusten. Så smilte han.
- Vedtatt.
Brezhnev, Shelepin, Mazurov, Shelest og de andre smilte også, og var lettet over at de slapp månedsvis med saksbehandling på en god sak som åpenbart kom til å bli vedtatt uansett.
Mazurov kom sporenstreks med følgende forslag til tilleggsvedtak;
- Inntektene fra fjorårets kornhøst skal brukes til å finansiere kølapper og opplysning om det nye kølappsystemet, veggaviser skal trykkes straks.
Dette forslaget kunne alle komitèmedlemmene stille seg bak, og det ble straks vedtatt.
Og du Kamerat Bulgakov, sa Brezhnev, skal få et ønske oppfylt. Hva sier du til at du og din familie får tildelt en stor leilighet i sentrum av Brgny, samt feriested ved Svartehavet hvor dere kan reise og koble av hver sommer ?
- Eh, egentlig hadde jeg bare tenkt meg på horehus, sa Bulgakov.
- Horehus skal bli, sa Brezhnev, er det noe vi har nok av her i Moskva så er det horehus, og det med god kvalitet. Jeg har personlig undersøkt en god del av dem og kan komme med et par anbefalinger, og ikke tenk på rublene, vi betaler.
Så ble Bulgakov skysset ut av salen og inn i den største moskowitchen han noen gang hadde sett. Og det bar av gårde i full fart, sjåføren visste tydeligvis hvor han skulle.
Det hvinte i dekkene idet bilen stoppet utenfor et stort hus i en av moskvas forsteder.
- Her skal du av, sa sjåføren.
Med et lurt smil åpnet han døren så Bulgakov kunne gå ut.
- Hva ler du av, spurte Bulgakov.
- Ingenting vel, bare ring på døra der borte, og lykke til.

Bulgakov visste ikke om han skulle le eller gråte, alene i Moskva, han savnet mamma. Bilen forsvant og han følte seg enda mer alene, en tåre trillet ned på kinnet hans og den frøs straks til is.
Slukøret gikk han bort til døra, han kunne ikke bare stå her i kulda og fryse i hjel. Han var sikker på at han kom til å bli kastet ut med en gang, hvis han i det hele tatt kom inn da. Han var ikke akkurat påkledd for å omgås folk, syntes han. En sko, en utslitt ullsokk og en flekkete tankbiluniform var nok ikke siste mote her i Moskva.
Vel, han bestemte seg. Bedre å bli kastet ut enn å fryse i hjel. Bulgakov ringte på døra.
Døra gikk opp, han så ned og sa morn. Ingen svarte. Han så opp og oppdaget at det ikke sto noen der. Han kikket lenger inn i rommet, der var det en trapp og på toppen av trappa sto den vakreste kvinnen han noen gang hadde sett.
Hun så rett på ham.
I all vide verden, tenkte han og kløp seg i armen, jeg tror jeg drømmer. Men det gjorde han ikke, smerten jagde gjennom armen som et elektrisk støt og minte ham om den behandlingen Propp og de andre karene hadde gitt ham.
- Du kommer fra Leonid ? spurte kvinnen.
- Eh, ja, jeg gjør vel det, svarte Bulgakov.
- Kom her.
- Hvor ?
- Hit, så jeg får se på deg.
Bulgakov trasket sakte mot kvinnen, og nølte litt da han nådde trappa.
- Bare kom.
Bulgakov så seg rundt, det var ingen andre her, tenk om det kvinnemennesket prøvde seg på noe. Ved nærmere ettettanke hadde han ikke noe imot akkurat det.
Han gikk opp trappa og sto ansikt til ansikt med kvinnen, hun hadde ravnsvart hår og skrå øyne, men allikevel helt klart en europeisk hudtekstur og kroppsbygning.
Bulgakov antok at moren var sovjetmongoler og at faren etter all sannsynlighet var sovjetrusser og hadde tjenestegjort i hæren i, eller rundt, Novosibirsk.
Datteren hadde nok, på grunn av fattigdom, reist fra moren sin for å bo sammen med faren sin i Moskva etter at denne enten hadde avsluttet sin militærkarriere, eller gått inn som byråkrat i KGB.
Og nå tok hun altså imot eldre og yngre velsituerte herrer i hjemmet sitt, enten av ren kjedsomhet, eller mer sannsynlig fordi faren var alkoholiker og alltid blakk.
Kvinnen så Bulgakov rett inn i øynene. Dette var mer enn han kunne tåle, han spant rundt og stormet inn på nærmeste rom og slengte igjen døra etter seg. Der satte han seg andpusten ned på en stol. Det gikk ikke lenge før han hørte en lyd utenfor døra.
- Kamerat, lød det, nå kommer jeg.
Bulgakov satt skrekkslagen og så at døra åpnet seg.
Kvinnen med det sorte håret begynte å gå mot ham, mens hun sakte lot plagg for plagg falle.
Bulgakovs hjerte banket som en skurtresker, det svimlet for ham og alt ble svart.
Bulgakov kom straks til seg selv igjen ved at han hørte en bil tute, han så ut av vinduet og fikk øye på moskowitchen som hadde fraktet han.
Kom den for å hente han allerede? Sjåføren hadde tydeligvis ikke særlig stor tro på Bulgakovs langdistanseevner med damer tenkte han smått fornærmet. Men fint, dette ble allikevel for sterkt for ham. Han stormet mot døra, jo fortere han kom seg herfra, jo bedre. Men døra var låst, hvorfor i all verden… Det fandens kvinnemennesket…
Bulgakov bannet og tenkte seg ikke om to ganger før han løp mot andre enden av rommet og kastet seg ut gjennom vinduet så blomstervaser, sprosser og glassbiter føk om hverandre. Han rakk såvidt å høre lyden av spjærede gardiner før han oppdaget at han var i ferd med å lande med hodet først på den asfalterte gangveien som førte ut til hagen bak huset. Smidig som en katt fikk han, i siste liten, tatt en trippel volt, vridd seg rundt og landet til sin store overraskelse på bena. Men fallet var høyt og ikke før hadde han landet så for han hodestups inn i et rhododendronkjerr.
Bulgakov visste at på grunn av den store variasjonen i høyde og farge passet rhododendron inn i mange hager og anlegg og var etter hvert blitt en slags moteplante, men kun blant moskvas best bemidlede borgere, for noen billigplante var det ikke. Han bestemte seg straks for å ta med en avlegger hjem til mamma.
Men nå hadde han viktigere ting å tenke på, som å stoppe fallet for eksempel. Han slo kollbøtte etter kollbøtte videre innover i kjerrene og før å minske skadene knyttet han kroppen sammen til en ball og lot seg bare rulle bortover. Når han endelig stoppet visste han ikke helt hva som var opp eller ned, men antok at snøen var ned, og reiste seg prøvende.