Jo da, som alltid, snøen var ned den, bortsett fra når det snødde da.
Han fikk øye på sjåføren, som han gjenkjente fra turen hit. Sjåføren hadde gått ut av bilen og sto storøyd og måpte mens han så på opptrinnet. Bulgakov prøvde å late som ingenting og plystret muntert mens han børstet litt snø av klærne og knipset av et par avleggere av rhododendronen.
- Ja, det skal nå bli godt å komme hjem også da, det har vært en slitsom dag, sa Bulgakov, og la grenene i innerlomma.
- Du er vel her for å hente meg, fortsatte han og plystret muntert videre.
Sjåføren klarte ikke å få frem et ord, og plystret i stedet andrestemmen på Bulgakovs melodi.
- Kom, så skal jeg kjøre deg hjem, sa han plutselig.
Når Bulgakov hadde satt seg vel inn i bilen tenkte han på det som akkurat hadde skjedd og var litt misfornøyd over at han stakk av. Sex måtte være det vakreste, fineste og mest naturlige det gikk an å kjøpe for penger, og så sovnet han.

Da moskowitchen svingte inn i bakgården hjemme i Brgnjy morgenen etter så Bulgakov at det sto en ambulanse parkert utenfor oppgangen hans. Han syntes han måtte slå av en prat med ambulansesjåføren før han gikk inn.
- Hvem er syk ?
- Det gjelder en babuskja i tredje, kjenner du henne ?
- Ja, selvsagt, jeg bor her.
Bulgakov tenkte på babuskjaen som alltid luktet svette, men som hadde vist seg som en god nabo mang en gang. Særlig i tiden etter at faren ble internert i arbeidsleir i Sibir, feilaktig beskyldt for å ha solgt kattekjøtt som kalvekjøtt. Etter at dette skjedde hadde politiet tatt kattene deres i forvaring og familien hadde ikke så mye å leve av lenger. På denne tiden gikk det nesten ikke en dag uten at babuskjaen var innom med litt mat eller noen oppmuntrende ord.
Bulgakov slikket seg rundt munnen, han savnet kattene.
- Hun er død.
- Hva ?
- Falt i trappa, hodeskallen sprakk på tre forskjellige steder, sa ambulansesjåføren. Nei, hun hadde ikke Fru Fortuna på sin side i går kveld gitt.
Bulgakov sa ikke noe, men strente rett inn og skulle til å løpe opp trappa. Da kom det fire sykepleiere nedover trappa, de bar på en båre.
De svettet og peste, og enset ikke Bulgakov som måtte kaste seg til side for ikke å bli rent ned.
Det er siste gang jeg må vike for henne tenkte Bulgakov, aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Han gikk opp de siste trappetrinnene og møtte mamma som sto i inngangsdøra.
- Der er du jo, du har vært borte i hele natt, hva i all vide verden skal dette bety, sa hun betuttet. Og vet du hva som har skjedd her mens du har vært borte ?
Før Bulgakov rakk å si noe som helst fikk han, tre ganger, og i tre forskjellige versjoner høre hele historien om babuskjaen som visstnok hadde snublet i trappa.
- Og hun som alltid var så forsiktig, avsluttet mamma for tredje gang, babuskjaen la hele sin ære i aldri å falle i trappa, det var synd at hun skulle gå bort på en så skammelig måte.
Moren brast i gråt.

Se her mamma, sa Bulgakov, ikke gråt, jeg har med noe til deg.
Han tok frem de to rhododendronavleggerne fra innerlomma.
- Hva er det ?
- Rhododendronavleggere.
- Hva skal jeg med de, jeg har jo ingen hageplass. Nå må du ikke tulle med meg gutten min. Gi de heller til Propp, du vet vel at han vant fjorårets konkurranse ”Hvem har det mest velstelte blomsterbedet i blokka”.
- Nei nå er det du som tuller med meg, visst har du hageplass, mamma, du står som nummer en på venteliste, og nå som babuskjaen er død skal du overta hageplassen hennes så fort hun er i jorda.
- Å, du tenker nå på alt og du da, sa mamma og så kjærlig på Bulgakov, jeg kan nesten ikke vente fortsatte hun ivrig og klappet i hendene.
- Men kom nå inn da, vi har forresten besøk.
Da Bulgakov kom inn i stua trodde han nesten ikke sine egne øyne.
Det var det frekkeste… Der satt Propp i egen høye person og drakk kaffe og spiste kaker.
- Neimen, er det ikke unge herr Bulgakov, sa Propp. Jeg og moren din satt akkurat og snakket om deg. Moren din ser for seg en stor fremtid for deg nede på hovedutkjøringen for diesel for tiende distrikt. Og jeg kunne ikke vært mer enig. Men la nå bare ikke den luringen Stofskji ta knekken på deg, han er en sleip jævel og kan stille deg kommunistlurespørsmål når som helst. Og svarer du feil en gang for mye så er det på hue og rumpa ut derifra.
- Vel, jeg får komme meg hjem, fortsatte han, jeg ville bare høre med moren din om jeg kunne få låne botanikkboken hennes. Men når jeg tenker meg om så trenger hun den selv nå, det får bli en annen gang.
- Ja bare kom innom igjen herr Propp, sa moren, det er alltids hyggelig å få besøk, det er blitt ganske stille her etter at mannen min ble sendt til Sibir.
Propp svarte ikke på det. Det ble stille i rommet og Bulgakov likte absolutt ikke blikkene som moren og Propp vekslet. Fra en viss villa og fra en viss kvinne i Moskva mente Bulgakov å huske det blikket som moren nå ga Propp. Propp på sin side snudde seg og gikk mot utgangsdøra.
- Kan ikke du følge Propp ut, sa moren.
Bulgakov hadde ikke noe valg, selv om det siste han ville var å være alene sammen med Propp. Da de kom ut i gangen snudde Propp seg med en alvorlig mine mot Bulgakov, Propp stakk hånda ned i lomma og Bulgakov var sikker på at hans siste time hadde kommet. Hånda til Propp kom opp igjen, og med den fulgte det en konvolutt.
- Nå leser du dette brevet, og ikke et ord til noen. Når du har lest det kommer du hjem til meg, så skal vi to ha oss en liten prat.
Så gikk Propp.
Bulgakov sto målløs igjen, ute av stand til å røre på seg, han hadde vært så redd at han var sikker på at det hadde skjedd en ”ulykke”.
Han kjente etter om han var våt mellom beina, nei, det hadde gått bra.
Han oppdaget at han sto og tviholdt på brevet, han åpnet raskt konvolutten og tok ut brevet.