Dear Mr. Sir.                                                                                                                         London 15.02.66

To be read after my disappearance.

I hereby declare that all my posessions and belongings should be equaled shared amongst the two rightfully chosen inhabitants of the Soviet Republic.

Yours cincerally,
Mr. Morning Lilly. sign

Hva pokker betyr dette, mumlet Bulgakov. Hva slags kråkemål er dette skrevet på ?
Bulgakov gikk inn i stua igjen hvor moren møtte ham med nytraktet kaffe og en solid frokost.
- Hva du nå enn har vært ute på i natt så må du da være sulten nå, se her, kom og sett deg og spis.
- Mamma, se på dette brevet, hva slags språk er dette ?
Moren tok brevet og studerte det nøye.
- Jeg vet ikke helt, men det ligner på engelsk.
- Kan du engelsk, spurte Bulgakov.
- Nei, men i tiden før faren din ble internert lå det ofte dokumenter med denne type skrift, samt oversettelser, inni dukken som står på kjøkkenet, faren din visste ikke at jeg så på dokumentene, men nysgjerrig som jeg er så måtte jeg kikke.
- Hvor har du fått det brevet fra, spurte moren ivrig.
Morens nysgjerrighet var viden kjent i nabolaget og Bulgakov visste at hun ikke ville gi seg før hun fikk et svar. Han bestemte seg for å lyve, i hvert fall inntil videre, til han visste om det var trygt å fortelle henne sannheten. Hvis han sa sannheten nå ville det ikke gå så mange timene før hele nabolaget visste at Propp hadde gitt Bulgakov et engelsk brev.
Heller ikke tok han sjansen på å gå til noen andre for å få oversatt brevet heller, han kjente faktisk ingen som kunne engelsk engang.
- En liten gutt ga det til meg når jeg var på vei hjem i dag tidlig, svarte han moren. Hun slo seg til ro med det svaret.
Bulgakov tenkte og tenkte, og tenkte litt til, hvordan skulle han klare å tyde det som var skrevet i brevet, nei, her var eneste utvei å lære seg engelsk.
Hm, lære seg engelsk. Bulgakov tenkte enda litt, hadde han ikke en gang vært borti noen som snakket engelsk mon tro ?
Han tenkte på den thailandske turisten som hadde gått seg bort og forvillet seg inn i strøket hvor Bulgakov bodde når han var 12 år. Stakkars mann, det tok seks dager før han fant tilbake til hotellet sitt på den andre siden av byen, og da hadde til og med reisefølget hans dratt hjem til Thailand.
I seks dager hadde den thailandske mannen surret rundt og spurt hver eneste person han så om hvor han var og veien til hotellet sitt, men han kunne bare snakke engelsk og thai, og det kunne ingen andre her.
Det ble ikke noen løsning for ham før politiet kom og arresterte han for løsgjengeri samt for ikke å ha gyldig invitasjon og oppholdstillatelse. Men denne karen hadde snakket engelsk og Bulgakov hadde faktisk snappet opp en del.
Bulgakov fant ut at han straks måtte prøve ut det han husket av engelsken. Han løp ned på butikken på hjørnet, der jobbet det en amerikansk kommunist som var på studiereise til Torgnjy.
Amerikaneren ville nok også vite å sette pris på engelskkunskaper blant lokalbefolkningen.
Butikken var full av mennesker i det han gikk inn, det var ventet en ny forsyning av rødbeter og da var ikke folk vonde å be. På denne tiden av året gikk folk mann av huse for å skaffe seg rødbeter, og det var heller ikke fritt for at det ble en del knuffing og grynting i køene, spesielt nå som den offisielle rødbetefestuka nærmet seg.
Bulgakov stilte seg opp midt i lokalet og løftet hodet og kremtet.
- Yes, I have no Coca Cola.
Stillhet, han kremtet igjen.
- Yes, I have no Coca Cola.
Større stillhet, denne gangen blåste han i kremtingen.
- YES, I HAVE NO COCA COLA FOR HELVETE!!!!

Bulgakov ble både varm og kald samtidig, hva var dette ? De kunne da i det minste svare han, eller spørre hva han ville, særlig ameriikaneren.
Pokkerns sovjetborgere, hva glaner dere på, spurte han mens han snudde seg og gikk sporenstraks ut av butikken.
På veien hjem forbannet han alle sovjetborgere, og særlig de som bodde i Trgnjy, i slike harde ordelag at han rødmet. Så kom han på at han var sovjetborger selv og sluttet med det. Han ble gående rundt å tenke.
Det var i grunnen vært dumt å bare stikke av ifra butikken på den måten, han ville jo så gjerne veksle et par ord med den amerikanske kommunisten.
Bulgakov besluttet å gå tilbake til butikken, han snudde seg sporenstreks hundreogåtti grader om, så snudde han seg trehundreogseksti grader til, bare for å være sikker.
Når han kom tilbake til butikken så alt ut til å være i normalt gjenge igjen, folk flest var opptatt med å handle mens andre høylydt diskutere årets rødbetehøst. Ingen la merke til at han snek seg forbi køen og bort til disken.
Der så han amerikaneren, det måtte være han med det røde håret. Skulle tro at han hadde falt nedi rødbetegryta som liten.
HEI, HALLO!!! ropte Bulgakov mens han vinket febrilsk til mannen med det røde håret.
Åhh, kunne han ikke svare da, eller idet minste nikke som et tegn på at han hadde sett ham. Men nei da, Rødhette bare fortsatte med sitt som om ingenting hadde skjedd.
Nå var det like før Bulgakov hoppet opp på disken for virkelig å vise at han ville ha kontakt. Men han besinnet seg i siste liten, tanken slo ham at han kunne komme seg til å dumme seg ut, det fikk være nok med å dumme seg ut en gang pr. dag pr. butikk.
Akkurat idet Bulgakov hadde gitt opp å få kontakt med mannen kom mannen bort til ham.
- Hei, hva skal det være, et par kilo rødbeter kanskje ?
Bulgakov måtte le, mannen så jo ut som et rødbetetre selv, han holdt på å spørre hvor han hadde fått tak i rødbetene.
- Hva ler du av, spurte mannen vennlig, og så seg om, men det var ikke noe i butikken som skulle tilsi latter og munterhet akkurat nå.
- Ikke noe, svarte Bulgakov fort i fistel, kanskje altfor fort, han håpet at mannen ikke fattet mistanke.
- Vel, skal du ha noe eller ikke, fortsatte mannen med en litt strengere stemme, vi har det utrolig travelt i dag, det er masse å gjøre nå like før den offisielle rødbeteuka setter inn og jeg ville satt pris på om du kom med bestillingen din prompte.