- Nei, sa Bulgakov, fortsatt i fistel, han måtte ta seg kraftig sammen for i det hele tatt å kunne snakke, jeg skal ikke ha noe, men jeg vil møte deg etter at du er ferdig med på jobben i dag, jeg har noe svært viktig å snakke med deg om.
- Jasså, sender Kreml sånne snørrvalper som deg for å verve meg nå da ? De har skjønt at det ikke nytter med trusler, penger aller fagre ord om kommunismens overlegenhet så nå vil de appellere til hjertet mitt. Pøh, bare fortell de tørre gamle gubbene at vil jeg ha meg litt så ordner jeg meg selv.
Dette ble plutselig litt komplisert for Bulgakov og han følte at han ble like rød i ansiktet som amerikaneren var i hodet. Hva skulle han svare på noe slik ?
- Jeg er skikkelig glad i damer jeg, faktisk så er det ikke så mange timene siden verdens vakreste kvinne var min, sa Bulgakov og satte nesa i været. Han overdrev litt der, men det ikke amerikaneren visste hadde han heller ikke vondt av.
- Ja, henne kan du bare ha for deg selv, sa amerikaneren, men kom nå til saken, hvis du ikke er ute etter å verve meg, hvorfor vil du da snakke med meg, folk her skyr meg som regel som pesten, de er redde for å bli oppfattet som imperialistiske eller antirevolusjonære.
- Eh, du skjønner at jeg må lære meg engelsk.
- Hva pokkeren skal du med engelsk her i Brgnjy, du har vel ikke tenkt å reise til utlandet, spurte amerikaneren og så på Bulgakov med et mistenksomt ulveblikk.
Bulgakov kunne ikke unngå å legge merke til hvor perfekt skolerussisk mannen snakket. Han hadde nok studert russisk i USA, tatt høyere utdanning i Moskva og så reist ut på den sovjetiske landsbygda for å lære av folket og samtidig utføre nyttige og praktiske gjøremål til det beste for alle.
Bulgakov kjente at han ble irritert, hvis amerikaneren trodde at han fant seg i en slik nedlatende holdning tok han grundig feil, denne mannen skulle ikke bare komme her og komme her. Han visste ikke helt hva han syntes om at utlendinger kom til byen i det hele tatt, det gikk rykter om at det var flere av dem også, men han valgte å synes det var greit å ha dem her, det var det minst farlige å si og ingen kunne ta ham på dèt i hvertfall. Tanken slo ham ta det ville være best å droppe amerikaneren helt.
- Vel, sa amerikaneren og var med ett litt mildere stemt, han skjønte at han hadde gått over streken, jeg får vel møte deg etter jobben i dag da, skal vi si klokka åtte på Bistro så kan vi spise middag sammen ?
- Middag med deg klokka åtte ? Nei takk, svarte Bulgakov fort, altfor fort. Men så kom han i tanker om at hvis han ville lære engelsk var det sannsynligvis ikke noen vei utenom et møte med denne fyren. Valget slet i Bulgakov nå, voldsomme krefter var i sving, hav og himmel, yin og yang.
På den ene siden fristet det ikke noe særlig med et stevnemøte med en halvgammel gutteglad amerikaner, men på den andre siden så ville han så veldig gjerne lære engelsk. Han bestemte seg.
- Middag med deg klokka åtte går dessverre ikke sa han, jeg spiser alltid middag klokka seks, men jeg møter deg gjerne på Bistro og tar en rødbetete mens du spiser, eller forresten, jeg tar en øl la han fort til da han kom på at han faktisk akkurat hadde fylt atten.
- Ok, jeg spiser middag og du drikker øl, greit for meg, men nå må jeg jobbe.
Det var ikke fritt for at Bulgakov fikk en del skjellsord med seg fra kundene i butikken når han presset seg ut gjennom mengden. Det var uhørt å holde så lenge på en så, for tiden, viktig mann, og det hadde vokst seg kø til langt bortover fortauet. En liten gutt sto bakerst i køa og slengte med leppa når Bulgakov passerte.
- Jeg veit hvem mora di er, jeg skal si det til henne, fikk han trykt ut av seg.
Bulgakov ga gutten en kilevink og fortsatte hjemover. Bak seg hørte han gutten hyle og følte med et ett stikk av dårlig samvittighet. Han skulle til å snu seg for å trøste gutten og be om unnskyldning, men kom i tanker om kveldens planer og glemte hele gutten.

Klokka åtte presis møtte Bulgakov opp på Bistro, han hadde tatt på seg findressen og penskoene for anledningen, dette var første gang han var ute på byen for å drikke øl, og tok derfor ingen sjanser med antrekket. Han ville heller ikke risikere å miste denne sjansen til å lære engelsk og hadde bestemt seg for å ta seg så godt ut, og være så hyggelig som mulig mot amerikaneren.
Bulgakov gikk inn på Bistro med et stort smil om munnen,  i det ene hjørnet så han amerikaneren som satt og spiste, han var allerede godt inne i desserten så vidt Bulgakov kunne se, hmm, mistenkelig, skulle han ikke begynne å spise klokka åtte ?
Amerikaneren fikk øye på Bulgakov og vinket ham over.
- Hei, jeg bestemte meg for å spise litt før, så kan vi snakke i stedet for at du må sitte å se på at jeg spiser.
Ja, det var jo godt tenkt, tenkte Bulgakov og mistenksomheten var som blåst vekk.
Bulgakov så seg rundt og vinket på kelneren. Kelneren kom bort og tok et kameratslig tak i skulderen på Bulgakov.
- Hei, deg har jeg ikke sett her før, hva skal det være her da ?
- En øl, sa Bulgakov.
- Skal bli, stor eller liten ?
- Jeg tenker vi begynner med en liten.
- Første gang på bar eller, fortsatte kelneren.
- Hva så, svarte Bulgakov, kan jeg ikke bare få en liten øl ?
Kelneren himlet med øynene, sukket og noterte bestillingen og fortsatte så runden plystrende for å ta opp flere bestillinger.
Når kelneren hadde gått snudde Bulgakov seg mot amerikaneren.
- Jeg hater kelnere som tar på kundene sine og plystrer den forrige sangen som gikk på radioen sa han.
Amerikaneren kastet ikke bort tiden med småsnakk.
- Jeg tror du bør reise til Fosiv for å lære engelsk, vet du hvor det er ?
- Nei.
- Fosiv er en kald og dyp dal i hjertet av Sovjetunionen. Alle innbyggerne der snakker engelsk til daglig, ellers er de prikk like russere flest. Ikke sympatiserer de med USA eller England, ikke har de noe forhold til disse landene, de fleste vet ikke om at det er noe som heter USA eller England engang, de har nok med seg og sitt. Og i den offisielle rødbetefestuka spiser de selvfølgelig bare rødbetesuppe alle som en, slik som gode sovjetborgere skal gjøre.
Ja, der skulle vel du likt å vært tenkte Bulgakov og følte motvillig at blikket hans ble dratt oppover mot panneluggen til amerikaneren.
- Og hvis forter deg å reise dit så rekker du å delta i den store årlige rødbetespisekonkurransen, den faller sammen med rødbetefestuka.
- Men nå skal jeg fortelle deg en historie jeg plukka opp i Fosiv, fortsatte amerikaneren og skjøv unna desserttalerkenen Han tok en stor slurk av ølen sin og satte seg godt til rette med ryggen stødig mot rygglenet.
- Hør nøye etter nå, historien heter hunden og kua.
Det var engang en liten landsby langt ute på landsbygda i Malawi. Hvert år rundt sankthans pleide det å bli født en hund i denne landsbyen. Innbyggerne i landsbyen gledet seg alltid til dette, for hundevalper var det søteste de visste om. Dette året gledet de seg spesielt fordi det ble ikke født noen valp året før og innbyggerne hadde nå gått et helt år uten noen å degge for.