”kommer du snart?” Sara, Mia og Andrea stod på det andre hjørne og ventet på henne. Bare på henne. ”hvis vi blir tatt, så ikke skyld på meg”. Julie sa dette, ikke fordi hun trodde de kom til å skylde på henne hvis de ble tatt, men fordi hun følte seg veldig dum der hun stod og ikke sa noen ting. Stemmer hørtes bakfra, så hun begynte å løpe mot dem. ”selvfølgelig skal vi ikke skylde på deg hvis vi blir tatt, men vi kommer jo ikke akkurat til å påta oss ansvaret hvis vi blir det”. Ordene kom fra Mia som tidligere hadde sagt at de ikke kom til å bli tatt. Nå var ikke Julie så sikker lenger. ”vi vet at du ikke har prøvd å røyke før, men herregud, en gang må jo
bli den første”, sa Sara samtidig som hun dro opp en pakke sigaretter fra veska. Julie visste hun ikke hadde fått noen eldre jenter til å kjøpe dem for henne, det var bare noe hun sa. Hun stjal de fra moren, hadde hun sett flere ganger. Selv hadde hun egentlig ikke lyst til å røyke, men hvordan skulle hun ellers ha venner på skolen? Hun måtte late som hun ville det, ville stjele og ville gjøre en masse andre ting. Sannheten var egentlig at hun ikke ville gjøre noe av det de andre fant på. Røyking var skadelig, det viste hun, foreldrene var hun glad i, i motsetning til de andre, og på toppen av det hele, så hadde hun lyst til å være annerledes. Sara åpnet sigarettpakken, og Julie gløttet nedi. Til hennes store forbauselse, og lettelse, var det tomt. ”faen også, det er tomt”, sa Sara og i det samme hørtes to pip. Julie dro opp mobilen, og hun åpnet meldingen fra moren. ”kom hjem straks, det har skjedd noe forferdelig”, stod det og Julie begynte å løpe. ”hvor skal du”, ropte Andrea, og hun ropte tilbake at hun måtte stikke.
Da hun omsider kom hjem, så hun moren sto i kjøkkenvinduet og gråt. Hun åpnet døren, gikk inn på kjøkkenet og spurte hva som var i veien. Pappa er død, stammet hun…
Pappa er død, var det første hun tenkte da hun våknet neste morgen. Dynen hennes var gjennomvåt, og hun klarte ikke å stoppe og gråte. Hun lå minst to timer før hun sto opp, og hadde grått hele tiden. Moren hadde forklart henne alt i går kveld. Faren hadde kollidert med en trailer på vei hjem fra et foreldremøte, og Julie hadde først ikke trodd henne. Samtidig var det noe som sa henne at moren snakket sant når hun fortalte det. Literne med vann måtte ha blitt mange når hun siden i går kveld kanskje bare hadde sovet en halvtime, og resten av natten hadde ligget og grått i strie strømmer. Iført t-skjorte og ei gammel treningsbukse gikk hun opp trappa. ”jeg vill aldri se pappa igjen”, hikstet hun og øyeblikket etter lå hun på gulvet og gråt. ”han kommer aldri tilbake”, sa hun. ”jeg får aldri se han mer” hulket hun og ikke lenge etter var matten hun lå på gjennomvåt.
Timene gikk, og literne med tårer ble flere. Etter åtte timer lå hun fortsatt på sofaen i stuen og gråt. Hun gråt og gråt, og var til slutt helt utmattet. Hun begynte å føle sg sulten. Klokken var jo fire, og hun hadde ikke spist siden i går ettermiddag. Hun var veldig sulten, men alt hun hadde lyst til å gjøre var å gråte. Det eneste hun gjorde den ettermiddagen var å gråte. Hun gråt seg også i søvn der hun lå på sofaen.
Neste morgen våknet hun av mareritt. Hun hadde drømt at moren og faren druknet om bord på en båt og at hun hadde blitt kidnappet. ”dette klarer jeg ikke mer”, sa hun til seg selv. ”jeg klarer ikke å leve mer”. Tankene hennes var bare hos faren da hun syklet ned til kaia. Da hun stod ute på brygga å så ned i det iskalde vannet, tenkte hun at moren kom til å forstå. Eller gjorde hun det? Kanskje hun også kom til å ta selvmord. Kanskje, hvis det fantes en himmel, at de kom til å møtes der alle sammen. Da kunne de igjen fortsette å leve som en familie. Hun visste ikke ordet av det før hun hoppet. Det første hun tenkte da hun landet på vannoverflaten var at det var fryktelig kaldt, og at hun ikke måtte holde pusten. Det var veldig vanskelig, og hun kjente at vannet trengte seg inn i lungene før alt ble svart... |
