Hun gikk gjennom den svarte smijernsporten som førte inn til det store hvite huset. Sommerfuglene danset i magen på henne og hun kjente at hun gruet seg. Egentlig gledet hun seg, det hadde hun gjort i flere måneder nå, og i dag var dagen hun hadde ventet så lenge på, kommet. Ei lyshåret jente med blå olabukser og svart bluse kom ut av døra.
- Nina! Jenta kom løpende ut i gården og kastet seg i armene på henne.
Det var ett år siden de hadde sett hverandre nå. Nina hadde vært redd hun ikke skulle kjenne henne igjen, men Ida var likedan som da Nina hadde reist fra henne. Det smilende ansiktet, det lange håret som var satt opp i en hestehale og de bene, hvite tennene, hun var like pen som alltid. De stod lenge å klemte hverandre.
- Jeg har savnet deg sånn, sa Nina.
- Og jeg har savnet deg enda mer, sa Ida. Men nå er du heldigvis tilbake.
- Ja, nå skal jeg aldri reise fra deg igjen, smilte Nina.
De to jentene satt på rommet og snakket ut om alt som hadde skjedd siden de så hverandre sist. Begge hadde mye å fortelle, for det var mye de hadde gjort i det året som var gått. Nina fortalte hvor flott hun hadde hatt det i Mexico om alle de nye vennene hennes, men ingen var så snille og morsomme å være med som Ida så klart. De hadde flyttet til Mexico fordi faren til Nina hadde fått jobb der, men da faren mistet jobben, bestemte de seg for å flytte hjem igjen. Det var både Nina og Ida glade for.
- Nina, det er en ting jeg må si deg. Du vet.. Jørgen, som går i parallellklassen? Ida så på venninnen sin.
- Ja, selvfølgelig vet jeg hvem han er. Jeg har jo vær forelsket i han siden tiende klasse, du vet da det.
Nina smilte da hun så for seg Jørgen med det nøttebrune håret og øynene med samme farge. Hun husket hvor søt han var da han smilte og hvordan ansiktsuttrykket hans var da han konsentrerte seg om noe.
- Jeg vet det, derfor vil du kanskje bli lei deg når jeg forteller deg det jag har tenkt å si, sa Ida og så spent på reaksjonen til venninnen.
- Hvorfor skulle jeg bli skuffet? Nina så undrende på Ida.
- Jo.. det har seg altså slik.. at jeg og Jørgen er kjærester.
Ordene hennes hang igjen i hodet på Nina. Hun visste ikke hva hun skulle si. Ida, bestevenninnen hennes, hadde blitt sammen med gutten Nina hadde vært forelsket i i over to år! Hun klarte ikke si noe, hun ville bare hjem. Hun kjente tårene, de trillet nedover kinnene hennes og maskaraen lagde små, svarte striper fra øyet hennes og ned til haka. Dette skulle jo bli en herlig dag, men plutselig hadde det blitt til en av de verste dagene i hennes liv. Hun reiste seg opp fra sofaen og gikk mot døra.
- Jeg skal på do, sa hun.
Det var ikke sant, Nina tok på seg skoene og løp hjem.
Hun hørte telefonen i gangen ringe, men gadd ikke å hente den. Det var noen andre som tok den. Moren til Nina banket på døra til rommet hennes og sa at det var Ida i telefonen. Døra ble åpnet, og i samme øyeblikk lukket Nina øynene og lot som hun sov. Døra ble lukket igjen.
- Nina sover visst akkurat nå, hun er sikkert utslitt etter den lange flyturen, men jeg skal be henne ringe deg når hun våkner jeg, Ida, hørte hun moren si før hun sovnet på ordentlig.
Det hadde gått en uke siden hun kom hjem fra Mexico, nå begynte hun å lengte tilbake dit. For da hun var der hadde hun ingen bekymringer, det eneste som var dumt med Mexico var at hun savnet Norge. Hun hadde ikke snakket med Ida den uken heller. Det var kanskje litt barnslig å ikke snakke om det som hadde skjedd, for når skolen begynte igjen måtte hun jo treffe henne igjen likevel. Men det var dårlig gjort av henne, og Nina hadde grunn til å være sur på Ida. Hun holdt ikke ut tanken på å se Jørgen og Ida gå hånd i hånd på skolen, gi hverandre klemmer og kysse. Hun kjente misunnelsen stikke i magen, det var en ekkel følelse. Egentlig var hun ikke av den typen som ble fort misunnelig, men dette ble bare for mye for henne.
Mobiltelefonen som lå på nattbordet pep, hun fikk en tekstmelding. Hun tok mobilen opp og leste, det var fra Ida;
”Hei Nina <3 Jeg har gjort det slutt med Jørgen.. det gikk rykter om at han var på date med en annen jente, og likte henne bedre enn meg og sånn. Egentlig skulle jeg ikke blitt sammen med han i første omgang, jeg visste jo at du likte han. Det var dårlig gjort av meg! Sorry Nina, du er den beste venninnen jeg noen gang har hatt. Jeg er så glad i deg, men jeg skjønner godt viss du hater meg nå. Håper likevel det er en sjanse for at du kan tilgi meg? Klem Ida ”
Nina tok opp mobilen og ringte Ida med en gang.
- Hei det er Ida, svarte Ida, og Nina kunne høre at hun hadde grått.
- Hei, Nina her, kan jeg komme bort til deg? Vi må snakke sammen.
- Ja, bare kom du, jeg har nettopp bakt brownies, yndlingskaka di, svarte Ida.
De la på og Nina tok på seg skoene og gikk bortover til Ida.
Da Ida åpnet døra kom en søt duft av sjokolade mot ansiktet til Nina, det luktet deilig. De gikk inn på kjøkkenet og tok browniesen ut av den moderne, ovnen og med seg opp på det store rommet til Ida.
- Sorry for at jeg ikke har tatt telefonen og sånn, men jeg har ikke helt visst hva jeg skulle sagt, skjønner du, sa Nina å så bort på venninnen.
- Jeg skjønner det godt, jeg har vært en idiot. Egentlig likte jeg ikke Jørgen så godt, og derfor var det enda dummere av meg å bli sammen med han da, når jeg visste at du likte han.
- Ja, du er en idiot, flirte Nina. Men vet du hva? Jeg så Jørgen i byen i går, og det gikk opp for meg, at han er ikke så pen likevel, og etter det han gjorde mot deg liker jag han ikke lengre.
- Gjør du ikke? Det er bra, fordi han er ikke noe å samle på. Han har nesten ødelagt vennskapet vårt og det er mye viktigere med venner enn kjærester, ikke sant?
- Jo, definitivt! Vi glemmer bare dette og later som det er i dag jeg kom hjem fra Mexico, så starter vi på nytt.
- Ååå, du er verdens beste venninne du Nina, sa Ida og ga Nina en klem.
Nina lå over til Ida, de hadde det kjempe morsomt. Akkurat som de pleide å ha det før Nina flyttet. De spiste opp hele browniesen, så en skummel skrekkfilm og pratet resten av kvelden. Alt var endelig som før igjen. Det var en måned igjen av sommerferien og livet var herlig. |
