Går tannkrem ut på dato? Hun snudde og vendte på tuben, men fant ikke noe datostempel så lot den likeså godt være igjen ved siden av tannbørsten hennes. I skapet i lille-gangen lå fortsatt pistolen til farfar, fra da han levde og var stolt politimann.
Han hadde nok ikke vært så stolt nå, hvis han så at hun lot den gli ned i veska si. Det gjelder å ikke få panikk, tenkte hun mens hun prøvde å overse den høye pulsen som dunket i fingertuppene.
- Jeg må ha den med, jeg må det!
Endelig skal hun bort. Bort fra alt, fra alle! Starte på nytt, et helt annet sted. Bli lykkelig.
Hun prøver å presse ut de vonde tankene med positive, men det går ikke. En altfor kjent stemme i hodet sier
- Det blir ikke bedre, Anette. Du kan ikke løpe fra alt. Enkelte ting løper etter og finner deg.
Nei, sier hun til den. Denne gangen skal hun klare det.
Dagen i dag hadde kuttet alle bånd hun hadde til dette stedet. Det er ingenting som holder henne igjen nå.
Jeg er fri.
Hun ser at hun hadde glemt mobilen sin, og skal til å løpe etter den da hun kommer på noe.
- Ingen må få tak i meg. Mobilen blir her hjemme.
Men musikken, den skal hun ha med seg. Går ikke et skritt uten den. Musikken skal alltid være der med henne. Trøste henne, glede seg med henne, forbanne verden med henne.
Så klart hun ikke trenger venner når hun har Mick Jagger, Joni Mitchell, Jokke & Valentinerne, Alice Cooper og alle de andre nydelige menneskene.
Hun kjenner at hun vil fly eller løpe fort, fort! Føler seg lekende lett og hun setter i å springe, springer helt til hun ikke orker mer og må sette seg ned halvveis inne i skogen.
- Begynnelsen av reisen min, tenker hun.
Bare anstrengelsen av å komme seg vekk, enda hun ikke er ute av byen enda, har tatt på, men nå kan hun hvile. Hun er på vei nå
…
Hun våkner av at hun fryser, og setter seg fort opp. At hun ikke tenkte på å ta med seg noen tjukkere klær! Hun kan i hvert fall ikke gå tilbake nå, da får hun heller fryse.
Hun har allerede sjekket når toget til Tønsberg går, og skynder seg ned til stasjonen. Hvis hun skal vekk, kan hun like gjerne prøve seg som blindpassasjer.
Nede på stasjonen sakner hun farten og ser ned i bakken. Hun tuller et grønt skjerf hun hadde i veska rundt halsen, og håper hun ikke møter noen hun kjenner.
Det er rart hvordan minner knytter seg til sanger. Det føles ut som hun er tilbake på hytta sammen med Henriette og Ingrid, og hun flyter inn i sin egen verden med bilder fra ferien.
Virkeligheten kommer tilbake når toget stopper på Gardermoen med et rykk. Hun bestemmer seg for å gå av på Oslo S, tør ikke sitte på lenger, alle veit jo at de sjekker billettene der.
Hvor vanskelig kan det være å komme seg fra Oslo til Vestfold?
Hun kan prøve å haike, eller i verste fall gå.
Hun er først ut av toget, og skynder seg bort fra det.
- Å nei! Hun har glemt veska!
Alt inne i henne fryser til is.
Pistolen
De kan enkelt finne ut hvem som eier den, siden lommeboken hennes ligger der.
Nå er hun helt alene, og livredd. Ingen musikk som kan hjelpe henne gjennom det, og det er for sent å snu.
Ingen vei tilbake
Hun følger Strandgata helt ned til Bjørvika, hvor hun setter seg ned på bryggekanten og dingler med de lange beina. Hun har på seg en brun bukse med drager på.
Yndlingsbuksa.
Det er sent på kvelden, og hun begynner å bli trøtt, har sovet lite de siste dagene. Hun leker med et tjukt tau som henger ned fra brygga, og knyter knuter på det. Hun er så sliten, sliten og det eneste hun tenker på er appelsintannkremen hjemme på badet, den som ingen liker, men som pappa kjøpte i Kina. Appelsin betyr Kinaeple, husker hun at han fortalte. Hun smiler av tankene sine, og lener seg nærmere vannet, ser lengselsfull ned i det fløyelsmjuke vannet. Om hun bare kunne sove der i natt, bli vugget forsiktig frem og tilbake av bølgene.
I vannet er jeg trygg, tenker hun før hun kjenner at hun faller, griper etter tauet, men det glipper, og hun stuper rett ned i det iskalde vannet
…
Anette
Anette
Anette
Anette
Anette
Anette!
Hun hører en kjent stemme rope, men klarer bare å tenke på
Appelsiner. Kinaepler. Appelsintannkrem.
Går tannkrem ut på dato? |
