Vi dro ned på Brygga 20. mai som vi alltid pleide å gjøre. Maia og jeg dro dit hver sommer fordi Maia hadde bursdag, og hadde som alltid med en liten gave. Jeg hadde laget en tullegave, jeg hadde funnet frem en av de gamle redningsvestene i kjelleren og pakket den inn i et kjempefint innpakningspapir. Jeg hadde tenkt til å gi henne gaven etter vi var ferdig med å bade. Jeg gledet meg til å se ansiktsuttrykket hennes da hun fikk se den gamle, skitne redningsvesten. Det hun ikke visste var at i den ene lomma påvesten hadde jeg lagt et gavekort på Amfi senteret.
Vi satt fra oss syklene og baggene, løp bortover brygga, førvi tok sats og hoppet ut i vannet. Det var alltid gøy og være sammen med Maia,spesielt på sommeren når vi badet og hadde det så gøy. Vi badet veldig lenge og svømte så langt ut vi kunne for så å svømme inn igjen og se hvem som kom først.Vi prøvde oss på nye triks i vannet, det ene var at Maia sto med den ene fotenoppi hendene mine, så dyttet jeg henne opp slik at hun tok bakover - salto! Detvar det kuleste trikset jeg har vært med på, og jeg var misunnelig for jeg klarte det ikke, eller det var vel heller det at jeg egentlig ikke turte!
Solen var på vei ned i havet da vi var ferdige med å bade. Nå var det på tide å fyre opp ett bål på stranden så vi kunne få i oss litt mat. Mens vi spiste hørte vi på eldgamle kassetter fra vi var små, pappa hadde tatt opp når vi sang etter musikken vi hørte på.
Vi har feiret bursdagen til Maia sammen helt siden vi var små, bortsett fra at da hadde vi med foreldrene våre. Det var de som hadde tatt opp det vi satt og hørte på nå. Vi begynte å synge med, hadde ikke hatt det så gøy på lenge!
Rett før jeg hadde tenkt til å gi henne gaven så sa hun: jeg skal bare hente mobilen min på brygga for å ringe og si at vi har det bra! Mens hun gikk for å hente mobilen sin, fikk jeg litt tid på å forberede gaven hennes. Jeg hadde ikke så lang tid på meg for hun skulle jo bare hente mobilen sin. Jeg rakk å fikse gaven og tenkte at jeg skulle ta bilde av henne når hun fikk se den. Jeg satt og ventet en stund,hvorfor kom hun ikke? Jeg ropte på henne, men hun svarte ikke, kanskje hun ikke hørte meg. Jeg gikk bort på brygga, hun var ikke der. ”Maia, hvor er du?! Jeg har en overraskelse til deg! Slutt å tull, kom fram!” Hvor var hun? Hun hadde ikke dratt, for alle tingene hennes var her. Jeg så meg litt rundt. Mobilen hennes, den lå på kanten av brygga. ÅNEIII! Hva har jeg gjort nå da?! Jeg hoppet ut vannet for å finne henne. Hun kunne jo være hvor som helst. Jeg svømte nærmere brygga. Hva var det? Jeg kjente ett eller annet ved stigen. Jeg dukket under og kjente at det var Maia, men hun satt fast. Hjelp, nå måtte jeg på overflaten å ha luft. Hva skal jeg gjøre nå? Okei, har det! Jeg tok mobilen hennes som lå på bryggekanten, ringte 113 og fortalte det som hadde hendt, og de sa at de skulle komme med en gang. Etter å ha fått trekt inn litt tuft, hoppet jeg uti igjen og prøvde så godt jeg kunne. Sykehuset var heldigvis i nærheten og nå hørte jeg sirenene. Bilen kjørte bortover brygga og en av mennene kom løpende ut. Jeg fortalte han at hun satt fast i stigen og så hoppet han uti. Hun satt såpass godt fast at han hadde vanskelig for å få henne løs, men han greide det. De løftet henne opp på brygga og han ene legen begynte å trykke på brystet hennes akkurat sånn som vi hadde lært på førstehjelpskurset på svømminga.
Jeg tok telefonen til Maia og ringte hjem til foreldrene hennes og ba dem komme ned på sykehuset. Legen prøvde å dytte på brystet hennes og munn til munn metode, men fikk ikke liv i henne. De la henne på båra og kjørte til sykehuset. Jeg satt i den kalde sykebilen og tenkte at dette var min feil alt sammen, hvis jeg bare hadde gått sammen med henne for å hente mobilen,hadde ikke dette skjedd. Hvis jeg kanskje hadde gått opp på brygga litt tidligere så hadde vi nok sittet rundt bålet å spist pølser nå. Jeg så på henne, hun så syk ut, blå - lilla i hudfargen og frossen som is. Jeg satt og gråt, alt dette er min feil, tenk om hun ikke overlever, bare på grunn av meg.
Når vi kom ned på sykehuset møtte jeg mamma og pappa og foreldrene til Maia. Maia ble trillet inn på et rom der flere andre leger tok henne imot. Vi fikk ikke lov og bli med inn og måtte derfor sitte på venterommet. Jeg fortalte foreldrene mine og foreldrene til Maia hva som hadde skjedd. Jeg trodde dette kom til å bli den mest morsomste dagen i mitt liv, men det endret seg. Jeg var så lei meg. Mamma trøstet meg med at alt kom til ordne seg. Det kan det umulig gjøre, jeg lot henne ligge i vannet alt for lenge, gråt jeg. Du visste ikke engang at hun lå i vannet, selvfølgelig er det ikke din skyld, sa moren til Maia. Jo, men jeg kunne jo vært litt mer oppmerksom!
Endelig kom legen ut etter en lang tid på venterommet. Eller jeg vet ikke om jeg skulle tenke ’endelig’, tenk om han har dårlige nyheter.Han så trist ut, dette så ikke bra ut. Tårene fylte øynene mine og så sa han: Maia, deres datter og venninne klarte rett og slett ikke å overleve, hun lå forlenge under vann….
Alt begynte å bli stille for meg, jeg visste ikke hva jeg følte, jeg følte liksom ingen ting. Tårene trillet og jeg skalv, jeg følte meg tom. Helt tom. Hva har jeg gjort? Hva skal jeg gjøre nå? Livet mitt er ødelagt. Jeg har kjent Maia i 15 år, vi lå til og med på samme barselavdeling. Vi klarte ikke å holde ut mer enn i 15 år og alt er min feil. Det siste hun så til meg var: Jeg skal bare hente mobilen min på brygga så jeg kan ringe mamma for å si at vi har det bra!
Disse ordene kommer jeg aldri til å glemme. Da jeg kom tilbake til meg selv igjen sa legen: Vi gjorde så godt vi kunne, jeg beklager. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg var så sint. Er det ikke noe mer dere kan gjøre? Jeg hoppet opp av stolen og slo legen på brystet, ramlet sammen på gulvet og gråt.
Etter at vi fikk roet oss litt ned etter en stund med aggresjon og tårer, dro vi tilbake til brygga, eller åstedet, som vi kan kalle det nå, for å hente alle tingene våre. Slokket bålet som vi ikke hadde tid til i ste eller hadde glemt. Når vi var klare for å reise hjem kom jeg på at det var noe jeg hadde glemt. Det var pakken, redningsvesten med gavekortet. Å nei, tenk om jeg bare hadde gitt henne gaven litt tidligere, så kanskje hun hadde tullet med at hun skulle ha den på resten av kvelden. Typisk henne å tulle med sånt. Da hadde hun helt sikkert overlevd, alt var min feil! Hvis jeg bare hadde gitt den gaven, hvis jeg bare…
Nå står gaven på rommet mitt som et minne om bursdagsgaven, et minne om at vi hadde det så fint sammen og et minne om den siste dagen vi var sammen.
På Brygga har jeg ripet inn: Maia og Marlene for alltid. Jegvil aldri glemme deg. I et hjerte. |
