Savnet etter deg ble for stort.
Tilgi meg, men jeg klarer ikke mer.
For jeg, jeg deg ser.
Jeg ser deg i speil og i parken i dammen
Men vi, vi er ikke lenger sammen.
Vi som skulle vært sammen for alltid.
Det skjedde for to år siden. Den forferdeligste ulykken jeg noen har opplevd. Men før alt det vonde, var alt det gode. Jeg forteller om live til min beste venninne. Og her er historien.
De var så lykkelige. Alt var en eneste stor drøm. De hadde kun øyne for hverandre og til sommeren skulle hun stå hvit brud ved hans side. Hver gang hun smilte til han, ble øynene hans blanke. Malin hadde virkelig et smil som varmet og øyne som lyste mot deg. Jeg har aldri sett to mennesker som elsket hverandre som de to.
Peter hadde vært på fortetningsreise i Frankrike i nesten en måned, og Malin gledet seg virkelig til han kom hjem. Middagen sto klar på bordet og stearinlysene var tent. Hun hadde aldri vært så forelsket i noen som hun var i Peter hadde hun fortalt meg dagen før, da vi hadde vært ute å sett på brudekjoler. ”ring,ring”, sa det plutselig i telefonen. Det var jeg som ringte. Jeg sa til henne at hun burde slå på Tv-en. Hvorfor det?, spurte hun. Hun hørte nok at jeg var alvorlig i stemmen min. Jeg hørte at hun slo på Tv-en sin og så hørte jeg et svakt hikst. Malin, sa jeg. Hun svarte ikke. Malin, hører du meg?, prøvde jeg en gang til. Men det kom ingen svar. Jeg la på røret og bestemte meg for å dra bort til henne. Jeg grep nøklene på borde, satte meg i bilen og kjørte.
Da jeg kom inn døra så jeg Malin i stua. Hun satt i sofaen og så på bilde av hun og Peter, sammen. Det kan da ikke være Peter sitt fly, sa hun, og så spørrende bort på meg. Jo, sa jeg, mens jeg prøvde å svelge klumpe i halsen. Du sa da at Peters fly het dk 844 fra Paris på telefonen i går, og dette var dk 844 fra Paris. Så ble vi avbrutt av at telefonen ringte. Jeg spurte forsiktig om jeg skulle svare, men hun styrtet mot telefonen og rev av røret.
Jeg hørte at det var en dyster stemme i andre siden. Så så jeg på Malin. Tårene rant i strie strømmer nedover ansiktet hennes. Hun slapp ned røret og knakk sammen på gulvet. Jeg gikk bort og satte meg ned, tok henne inntil meg og vogget henne sakte. Etter en stund begynte gråten å ta slutt, men enda kom det noen såre hikst. Jeg spurte om vi skulle sette oss i sofaen og det kom et svakt nikk til svar. Jeg spurte om hun var sulten, og om jeg skulle lage i stand litt mat. Hun presset fram et stille ja. Jeg gikk ut på kjøkkenet og laget spagetti, ynglings retten hennes. Da jeg kom på ut på stuen hadde Malin sovnet. Jeg la et pledd over henne og satte meg ned ved siden av for å spise. Jeg husker det som det var i går.
Det første Malin spurte om da hun våknet tre timer senere var om hun hadde drømt. Jeg ristet sakte på hode. Det rant en blank tåre fra øye hennes. Jeg tok rundt henne og klemte henne hardt inntil meg. Hele kroppen hennes skakket av gråt. Da vi hadde sittet slik en stund løsnet hun taket. Han var alt jeg hadde av familie. Jeg elsket ham. Hvorfor måtte dette skje meg? Hun så meg dypt inn i øynene, med et mørkt blikk og et forgrått ansikt. Jeg hadde ikke noe svar. Hva skulle man egentlig svare på noe sånt? Jeg skiftet tema og spurte om jeg skulle overnatte. Hun svarte bare. ”det trengs ikke, jeg vil helst være alene”. Er du sikker på det spurte jeg en gang til, forsiktig. Hun nikket.
Jeg ble til hun skulle legge seg. Hun sa at det kom til å gå bra, og at jeg kunne komme innom i morgen. Jeg ville så gjerne tro henne, men jeg følte at noe var galt. Jeg ga henne en klem og sa god natt.
Hun hadde vel ikke tenkt å gjøre noe dumt? Jeg kunne bare ikke få meg til å tenke slike stygge tanker. Jeg måtte slutte å bekymre meg. Malin var da sterk,
var hun ikke? Det var dette jeg tenkte på veien hjem.
Det gikk både en og to måneder, og Malin sa at det gikk bedre. Og litt etter litt begynte jeg å tro på henne. Hun var jo så overbevisende. Men etter hvert skjønte jeg at noe var galt. Det var en kald november dag da jeg stakk innom Malin. Jeg kunne ikke finne henne noe sted i leiligheten, men da jeg til slutt så etter på badegulvet fant jeg henne og en sprøyte med heroin. Malin var bevisstløs og kroppen var i kramper. Jeg ringte 113 straks!
Dette er en ting jeg aldri kommer til å glemme. Når jeg ser for meg Malin på badegulvet får jeg frysninger nedover ryggen.
Malin lå på sykehuset i åtte dager før hun ble sendt til ett avvenningshjem. Prøvene viste at dopet hadde Malin drevet med lenge. Jeg var hennes eneste pårørende og mente at dette var en bra mulighet. Hun ble selvfølgelig sur på meg, og skjønte ikke at det var til hennes eget beste. Jeg besøkte henne hver dag og etter tre måneder fikk hun endelig komme hjem. Du kunne kjenne smile hennes varme igjen og du kunne se inn i øynene som lyste mot deg. Men det jeg trodde var at hun var glad får å komme hjem, og ikke fordi hun rett og slett skulle ta livet av seg selv.
Da jeg kom inn døra hennes tre dager etter at hun var kommet hjem fikk jeg mitt livs sjokk. Jeg kan enda kjenne lukten av død rive i nesa. Jeg fant Malin i badekaret. På gulvet lå en sprøyte som hadde inneholdt heroin. I hånden holdt hun en pistol og blod rant fra såre i brystet. Hun hadde skutt seg selv.
Så så jeg i den andre hånden hennes. I den hånden lå det et brev.
Kjære Susanne!
Du er sikkert den første som ser meg
Og unnskyld for det.
Men tilgi meg, jeg klarte ikke mer.
Jeg så han i speil og i parken i dammen,
Men først nå er vi sammen.
Jeg slipper hver kveld å kaldne
For nå er det slutt på savnet! |
