”Tuppen og Lillemor, bor gård i gård. Begge har øyne blå, lysegult hår.” Slik starter historien om de to perlevennene Tuppen og Lillemor. Slik starter også min.
Maria og Anne var bestevenner. Vennskapet deres var som et sterkt bånd som bare ble sterkere og sterkere. Når deres andre venner sa navnene deres, skjedde det ofte at de ble nesten sammenhengende, slik det ofte blir om du er vant til å si to ord i lag. Det blir som om du sier ”Mammaogpappa”. Så sammenknyttet var de. De var i lag døgnet rundt; de gikk til skolen sammen, var på skolen sammen, gikk hjem sammen, var sammen etter skoletid, tilbrakte ofte helgenettene sammen, og delte alt som foregikk i livet deres med hverandre. Dette var ekte vennskap.
Maria var den blondeste av dem, hun hadde kritthvitt, naturlig hår og blå øyne. Hun var lang og tynn, hadde ikke former før hun kom opp i 14 års alderen, og var en meget livlig person. Anne derimot, hun var mellomblond, velformet og hadde grønne øyne. Hun var middels høy, og hadde hva man kan kalle ”litt ekstra på sidene”. Men, ingenting av dette betydde noe for de to vennene. De var glade i hverandre på grunn av hva som befant seg på innsiden. Som de aller fleste vennepar er og bør være.
Denne dagen møttes de klokken 08.10, ved hjørnet av vestre og nordre gate, som vanlig. Hvorfor skulle denne sol fylte dagen være noe annerledes enn alle andre dager? Jo da, de møttes de, og pratet sin vei fram til skolegården, hvor de aller fleste hadde gått inn, da det plutselig slo dem: ”Vi er for sent ute!”, Maria var den som innså det først. ”Anne, jeg mangler bare en to-tre anmerkninger før jeg får nedsatt i orden, og jeg tror vi har frøken Gruigg nå.” De la på sprang inn, og kom nær sagt dettende inn klasseromsdøra. ”Nå, Maria Hansenes, Anne Evensen, vil dere fortelle resten av klassen, de som kom seg til skolen i rett tid, vel å merke, hvorfor dere er for seine?” Frøken Gruigg, den runde, strenge gamle dama, frydet seg over dette. Som en løve som hadde fanget dagens største bytte. Hun klarte aldri å la være fristelsen med å gi anmerkninger, en frase ingen kommer til å glemme, er denne: ”Det beste med å være lærer, er å sørge for å få den utdanninga dere har fortjent. Og fra mitt synspunkt, har få av dere fortjent den.” Det var en bitter, gammel dame dette.
”Men frøken Gruigg”, startet Anne, ”det var jo ikke vår feil, vel, i alle fall ikke min.” Maria reagerte kjapt: ”Hva mener du med det? Det er ikke min feil at du har vanskelig for å gå like kjapt som meg, og jeg må holde meg på ditt tempo.” Dette oppfattet Anne som en bemerkning på hennes vekt og kroppsbygning, og fikk tårer i øynene, men hun fortsatte: ”Ok, det er greit. Om du syns jeg er feit, så skal jeg slanke meg jeg vet du, om det betyr så himla mye for deg at jeg ikke ser ut som en modell.” Hele klassen deres sitter og nistirrer på dem, det ser ut som om alle konsentrerer seg veldig for å få med seg alt. ”Herregud Maria, jeg trodde du brydde deg om meg. Da hadde du ikke sagt noe så stygt!” Frøken Gruigg brøt inn: ”Om ikke dere to kranglefanter kan slutte å diskutere slike dumme ting, og finne plassene deres, så skriver jeg en ekstra anmerkning på hver av dere, for bråk i timen. Nå, dere har allerede en, og Maria: Jeg ville ikke satset på å få flere om jeg var deg. Du ligger tynt an allerede.” Maria skyndte seg å svare at hun skulle ikke høre mer til henne i løpet av dagen, i alle fall siden hun ikke hadde en sidekamerat å snakke med lengre.
Dagen gikk langdrygt, og Maria og Anne vekslet så vidt blikk med hverandre. De var begge lei seg og såra, men også sinte. ”Hvordan kunne hun si noe sånt”, og ”Kommer vi aldri til å bli venner igjen”, var tanker som fòr svermende inne i hodene deres. Det var det ingen av dem som ville, de klarte jo ikke tanken på å gå hjem alene hver dag, og unngå hverandre slik som de gjorde nå for resten av livet. Det var jo helt fælt, ingen å være med, ingen å snakke med om det, siden den de brukte å snakke om ting med, var hverandre, ingen å ligge over hos og kose seg sammen med.
Dagene gikk, og etter to uker gikk de fortsatt hver for seg. Anne hadde innsett for flere dager siden at hun kanskje hadde overreagert litt i forhold til den sårende tempo – kommentaren, men syntes Maria var den som burde si unnskyld, ikke henne. Tross alt var det jo bare Maria som hadde sagt noe stygt, selv om Anne hadde skyldt på henne da de kom for sent. Hun skulle ønske hun ikke hadde gjort det, og heller tatt skylden selv. Det var jo ikke hun som lå på randen til nedsatt, det hadde ikke gjort Anne noe med en ekstra anmerkning. Men nå var det for sent. Hun kunne ikke snu tiden, hun ville bare ha tilbake det hun og Maria hadde. Maria derimot, hun var fortsatt litt irritert, men ville jo selvsagt ha tilbake vennskapet med Anne. Det var klart, men hun hadde absolutt ikke tenkt å ta det første steget.
Det første steget var å si unnskyld, og det hadde deres venninner Amalie og Andrea tenkt å få dem til å si. De var møkka lei av at de to gikk rundt og unngikk hverandre, slik at de ikke kunne være sammen alle sammen lengre. De måtte jo alle sammen ta hensyn til det irriterende faktum at de to tidligere perlevennene ikke var venner lengre. De kunne ikke dra på kino i lag, alle sammen eller samles hos en av dem og se film og sladre om alt og ingenting. Ikke alle sammen, ikke nå lengre. De skulle tvinge dem sammen igjen, på en eller annen måte, om de ville det eller ikke. Noe de egentlig visste at de ville, såpass kjente de dem.
En vakker høstdag i september, lurte de dem trill rundt, med å legge igjen en lapp i skapet deres. På lappen sto det: ”Møt mg kl 3, vd busskure. Må si dg noe :) Koz & klemz Amalie”, med et hjerte pent påtegnet. Og det utspekulerte trikset der, som de forresten hadde sett på alle slags filmer, det virket faktisk. Klokken tre, møtte de begge opp, utenfor det falleferdige, røde busskuret og fikk sjokk. Maria skjønte med en gang hva det var som foregikk, for hun og Andrea hadde forrige uke sett en film hvor de gjorde akkurat dette smarte, lille stuntet, og det virket som om hun ble meget oppgitt over seg selv, etter å ha falt for det. Anne derimot, virket nærmest glad for å treffe sin forhenværende bestevenninne, Maria igjen, og startet samtalen beskjedent: ”Du, Maria..? Jeg liker ikke å være uvenner jeg. Det er vel egentlig det verste jeg har vært med på, tror jeg”, Maria bare nikker, mens Anne fortsetter: ”Jeg syns fortsatt ikke at det bare er jeg som bør be om unnskyldning, det var tross alt du som kalte meg feit!” Maria bryter inn: ”Jeg kalte deg aldri feit, jeg sa bare at du gikk saktere enn meg. Men du overreagerte sånn, at jeg aldri fikk sjansen til å forsvare meg. Kalte meg en dårlig venn gjorde du og! Og det såret meg virkelig. Jeg bryr meg selvsagt om deg, jeg er jo kjempe glad i deg!” Maria snufser litt og får tårer i øynene, før hun fortsetter, ”Det var likevel dårlig gjort av meg å si noe slikt, og jeg er virkelig lei meg. Kan vi ikke bare bli like gode venner igjen, Anne?” Anne gråter hun også nå, men får likevel sagt at hun har savnet henne slik, og at det var utrolig dårlig gjort av henne å skylde på Maria da de kom for sent. ”Unnskyld, og det mener jeg virkelig. Jeg har aldri før lagt merke til hvor kjedelig hjemveien min egentlig er. Vi har alltid hatt det artig vi.” De gir hverandre en stor, god klem, og innimellom latterhylene og gledestårene, kan du lett forstå at dette er ekte vennskap.
|
