Jeg våknet av noen rare lyder nede, jeg så på klokka den var halv fem! Jeg gikk ned, det var bare far som gikk i søvne igjen, denne gangen har han forvillet seg inn i kjøleskapet. Jeg gikk inn på soverommet til mor og far.
¬¬- Mor! far går i søvne igjen, sa jeg og gikk opp så forsiktig jeg kunne.
Jeg sovnet med en gang jeg la meg ned. Klokka ti ringte klokken, det var hvertfall vinterferie tenkte jeg mens gikk inn på badet og kledde på meg.
"Anton" det er frokost, hørte jeg neden ifra, det var broren min Leif, han står alltid opp tidlig.
- Ja jeg kommer! svarte jeg.
Da jeg kom ned holdt mor, far og Leif på å pakke.
- Hva er det dere gjør? spurte jeg, og så ut som et spørsmåls tegn.
- Vi pakker til hytteturen husker du, svarte Leif.
- Hvilken hyttetur? sa jeg ganske raskt.
- Hva med frokosten da? spurte jeg.
- Den tar vi med oss i bilen, svarte far.
Endelig hadde vi komt oss ut i bilen, og det snødde som bare det, men far hadde enda ikke tatt av sommerdekka. Da vi begynte å kjøre snødde det ikke så mye, og landskapet så ut som et digert hvit teppe.
Vi stoppet på en bensinstasjon, fordi Leif var sulten igjen, vi hadde jo hatt med oss frokosten. Far fylte bensin mens jeg så på og mor og Leif gikk inn i butikken.
Far og jeg satt i bilen og leste avisa til de kom ut igjen. Vi begynte å kjøre igjen. Da vi hadde kjørt et stykke, delte veien seg i to retninger. Vi stoppet.
- Hvor skal vi nå da, vi har jo aldri vært der før! sa far og gryntet.
- Du kjøpte jo hytta i forrige uke, sto det ikke noen veibeskrivelse ?
spurte mor. Jeg gikk ut for se meg omkring, sola skinte i snøen. Da så jeg noe som lå begravd i snøen.
Det var et skilt som pekte til høyre og venstre. Det sto "BLIKKSTIEN" til høyre og "LILLE BRUDDSVEIEN" til venstre.
- Hva heter det der vi skal? spurte jeg mens jeg satte opp skiltet.
- Jeg tror det het "BLIKKSTIEN" svarte mor litt usikker.
- Kjør til høyre sa jeg og satte meg i bilen.
Da vi hadde kjørt i ca. 30 minutter, sa far: - jeg er sikker på at vi har kjørt feil. Vi hadde kommet til et veikryss denne gangen, det så ikke ut det som hadde hvert et eneste skilt her, fordi det så veldig øde og ubebodd ut.
Vi stoppet foran noe nedslitt som liknet en hytte.
- Lurer på hvem som har bodd her, sa Leif spørrende.
- Det står nr. 67 på døra sa mor.
- Ehhe det stod det i annonsen også, dette er hytta vår, sa far "lystig".
- Du har vel ikke kjøpt denne hytta her, sa mor litt irritert.
- Det sto ikke noe i avisa hvordan den så ut, også var den så billig, sa far etter en stund.
- Nettopp derfor skulle du ikke ha kjøpt den, skrek mor.
Jeg lukket forsiktig opp døra til hytten, det knirket noe forferdelig. Inne i hytta så det ikke ut som det hadde vært folk på minst 85 år, det luktet heller ikke spesielt godt. Leif sa det minnet om en grisesti.
- Vi får vel bare spise ute da, hvisket mor.
Det var veldig kaldt ute, men det var lunere under trærne. Da vi hadde fått i oss litt mat, gikk vi tilbake og skulle se om vi kunne gjøre noe med den falleferdige hytta.
Da vi kom tilbake var døra åpen. - Det var sikkert bare vinden, sa far. Jeg gikk inn, og der satt det en mann som hadde på seg forferdelig fillete klær, han så veldig skummel ut. Og han sa med en skummel stemme at han hadde eid denne hytta i årevis.
- Men plutselig hadde det ringt en mann og sa at hytten var solgt, sa mannen.
- Denne hytta har tilhørt familien min i generasjoner, og det er her jeg har vokst opp, sa mannen med en svak stemme.
- Kanskje det har vært en misforståelse, sa far litt skeptisk.
- Jeg kommer ikke til gi fra meg hytten, sa den skumle mannen.
- Leif, tok ikke du med et telt, spurte jeg.
- Jo jeg gjorde det, svarte Leif.
Broren min likte så godt å sove i telt, derfor tok han det med seg overalt. Vi kunne jo ikke reise hjem nå når det var så sent. Jeg, Leif og mor slo opp teltet mens far tente bålet. Vi grillet pølse og hygget oss.
Neste dag skulle vi kjøre hjem, det var en solfull dag. Far var så glad at han kunne veien nå, at han glemte å kjøre innom bensinstasjon, fordi vi hadde nesten tom tank.
- Bensinstasjonen! ropte mor.
- OBS, vi kjørte forbi den, sa far med misfornøyd stemme.
- DU! kjørte forbi den, sa mor rett etterpå.
Vi måtte dytte bilen får å komme noen vei, og alle var med og dyttet bilen, unntatt far for han satt "inni" bilen og leste avisa.
- Hvorfor skal du slippe dytte når det var du som glemte å kjøre innom bensinstasjon, stønnet jeg.
- Fordi dere glemte å si det til meg, at tanken var nesten tom.
Vi tok oss en pause med dyttingen.
- Jeg orker ikke å dytte mer, sa mor mens hun tørket svetten av pannen. Skal vi gå bort til bensinstasjonen fordi det går mye fortere enn å dytte bilen bort, så kan vi gå tilbake etterpå sa jeg med en bestemt stemme, og gikk. Ingen ble igjen med bilen.
Vi gikk i nesten i 1 timer, og da jeg så bensinstasjonen ble jeg lettet.
- Gå å kjøp bensin du, sa mor med en bitter stemme.
Jeg og Leif gikk inn i butikken og kjøpte oss hver sin brus, den drakk jeg opp med en gang. Da far hadde kjøpt bensin gikk vi tilbake til bilen. Alle fikk et sjokk da vi kom tilbake.
- "BILEN ER BORTE " ropte jeg.
- "MATEN ER BORTE" ropte far mye, mye høyere enn meg.
Jeg snudde meg ifra der bilen hadde stått, og så noen hjulspor som gikk ned i veigrøfta og videre inn i skogen.
Jeg gikk inn i skogen, og etter meg kom Leif.
- Jeg tror ikke det er så lurt å gå inn der, sa far litt redd.
- Bilen står rett her inne, jeg tror den rant ned her og stoppet foran det
treet, sa jeg lykkelig får å ha funnet bilen.
- Tok du ikke på håndbrekket, sa mor og så på far strengt.
- Ehhe nei, jeg gjorde sikkert ikke det, svarte far med en pinglete stemme.
Bilen kunne heller ikke rikkes fordi den satt fast. Men far brydde seg ikke så veldig mye om vi ikke fikk opp bilen igjen, han brydde seg mest om maten.
- Har noen mobiltelefon med seg?
For hvis noen har så ring noen som kan hjelpe oss, spurte jeg mens vi var samlet.
- Ja jeg har med mobil, svarte mor.
Mor ringte FALKEN og spurte dem om de kunne komme og dra opp bilen vår. FALKEN kom 10 minutt senere. Nå var jeg glad at vi snart skulle hjem.
- Nå, har du lært å alltid ta på håndbrekket, spurte mor nysgjerrig.
- Ja, vi får vel håpe det, svarte far.
Og etter FALKEN hadde dratt, og far hadde fylt på bensin så reiste vi hjem.
Når vi hadde komt hjem, hadde far lyst til å kjøpe en ny hytte, en som det viste bilde av. Vi kjøpte en hytte som lå ca. 1 time fra der vi bodde, og hadde en middels pris. Den var finere enn den forrige far hadde kjøpt.
Det var søndag og slutten på vinterferien, og snart var skole igjen.
|
