13.desember.03
Kjære dagbok!
I dag har vært en herlig dag, Jørn kom hjem fra ferie, og gjett hva han hadde med; en flott ring. Og mens han satt på flyet, komponerte han det nydelige kjærlighetsdiktet bare til meg. Jeg fikk tårer i øynene, rørende.
”When I find myself in times of trouble, Mother Mary comes to me”. Let It Be synges stille i bakgrunnen, Jørn erklærer sin evige kjærlighet til meg. Vakkert.
- Det er fest hos Ole i morgen, vil du være med? –Ja, gjerne det, alltid kjekt hos han.
Resten av kvelden går til småkyssing og klemming. Så glad for å ha han hjemme igjen, savnet når han er borte, er uutholdelig.
14.desember.03
Kjære dagbok!
Dette skrives mange dager etterpå, men likevel står alt klart som det skulle vært i går. 13.desember.03 vil bli husket som en av de vakreste dagene i mitt liv, men hvem kunne vite at det så brått skulle ta slutt; at 14.desember.03 skulle alt være over, og Jørn en av mange under statistikk på bilulykker?
Hadde jeg visst/ant noe om det på forhånd, kunne han fortsatt vært her i lag med meg. Jørn tåler ikke å drikke, det viste så altfor tydelig i kveld.
Det må ha vært noe jeg gjor galt, skulle ha stoppet han fra å sette seg i bilen. Det ville ikke vært så enkelt, han var da så mye sterkere enn meg, dessuten var han dritings.
Livet vil aldri bli det samme for meg, graven hans det nærmeste jeg kommer mitt livs kjærlighet. Blomster og omtanke kan aldri gi meg Jørn tilbake, jeg blir sint på han som lot meg bli igjen med sorgen. Tankene om at jeg kunne ha hjulpet, slipper ikke taket.
”When the night is cloudy, there is still a light that they can see”. Kanskje det blir mitt motto heretter? Lyden av ”Let It Be”, vil alltid røre noe dypt inni meg.
|
