Fire fuktige blikk tømmes inn i hverandres øyne. De har den varme nærhet,
den varmende ro. Det blusser frem et smil eller to. I Cafè Sorgenfris
dempende belysning sitter hun og hans Bo. Hans kones flotte vesen var uhyre
verdifullt for ham. Hun var tryggheten og kjærligheten blomstret. 9 års
ekteskap skulle markeres her på kafeen. Byens mest maximalistiske spisested.
Stedet der menyene også består av de tradisjonelle retter. Han var
innbegrepet på distraksjonen og mangel på dypere innsikt. Hun var biologen,
Norges største bokorm tilknyttet emnet. Han var diplomaten som hatet salaten
men elsket å se at hun koste seg. Hun hadde svært kort lunte når hun merket
hans mentale latskap. At han egentlig ikke var med. At det var et skuespill.
Han visste at da ville hun opp, ut og hjem. Menneskets biologiske anatomi
var i fokus. Sansene våre. Hva var mer naturlig å snakke om før kartet kom?
De sanset nå en eim av en matlukt og tennene begynte å løpe i vann. De øynet
rommets mørke farger i krokene. Lunheten var påfallende. Et perfekt sted å
feire 9 år med lykke, ømhet og ro.
- "Har vi ikke bare fem, da?", spurte Bo med ett. Han drog hendene over sin
blanke isse.
- "Av hva, da?"
- "Fem sanser, vel?" Han slo ut med armene og veivet til ting på bordet.
Tannpirkerne fòr overende. For en klossete gest. En klønete gjest, synts
hans Henriette. Men de lo de to.
- "Ã…, unnskyld!"
Allerede da var vel gullegget lagt. Hun virket lettere irritert. Forarget.
Servietten ble skamfert. Emnet plombert. Men allikevel opptrådte hun
distingvert, fornemt og var elegant. Og hvert ord var sant. Han plukket
"pirkers" det han orket men innså hennes forargelse. Opp igjen.
- "Syn, hørsel, lukt, smak og følesansen!" Ramset han opp med trykk på hver
stavelse.
- "Nei, vi har 7". Dette var hennes yndlingstema så de røde leppene begynte
på en måte å kysse hverandre i en heftig leppe fukting. Hun dirret litt i
munnvikene. Ville ivrig i gang.
- "Syn, hørsel, lukt, smak og følesansen som også kan deles inn i et indre
sanseorgan eller tidsbevissthet og vestibularsansen. Denne tidsbevisstheten
forteller deg når på døgnet du er og det indre øyet, vestibularsansen eller
likevektsansen reagerer på gravitasjon, akselerasjon og rotasjon. Den
registrerer muskelspenninger i kroppen." Hun trakk pusten og smilte noe
anstrengt. Han skjøt inn.
- "Så mye du kan, kjære. Men vi skulle ha hatt en sans til."
- "Hva da?"
- "Sonar! Og vinger. Da kunne vi ha flydd omkring på natten som
flaggermusen."
- "Er ikke du mørkeredd, da? Og har ikke du høydeskrekk?" Han nikket
bekreftende. Hun lo.
Det runde bordet i kafeen var pent pyntet med hvit duk, høye vinglass,
stålbestikk og hvite tøyservietter. Interiøret besto av ti tusen forskjellig
effekter fra år tilbake i tid. Hun smugtittet omkring der hun satt og øynet
med ett en kelner i en fin fart med to menykart i labbene.
- "Vær så god!"
- "Takk skal De ha. Hva har vi her?" De bladde seg frem og tilbake igjen.
Hun tok seg til sin hake igjen. Og hennes make og venn utdypet det som ville
falle i smak her og nå. Han brukte de små grå som det var så få av, mente
hun.
- "Pepperstek, indrefilet av okse, med sopp, løk, kremet peppersaus og
stekte poteter. Det er noe for meg. Et realt herremåltid. Maskulint og
potent."
- "Jeg lurer på om hjortemedaljonger vil smake?", mumlet hun lett
reflekterende.
- "Hva er tilbehøret?"
- "Honningglasserte rotfrukter, kantareller, rødvinsglace og rösti potet."
- "Høres eksotisk ut, men er det godt? Smaker det?"
- "Vet ikke. Jeg er villig til å prøve noe nytt. Kaste meg ut i det." Sa hun
kvikt og smilte igjen.
Muntre blikk ble servert som en forrett. Men plutselig stivnet smilet hans.
Bakom Henriette satt det en søt og uønsket skikkelse. Hun kikket bort på Bo,
smilte og vinket som bare det bak hennes rygg. Hun? Her? Lat som ingenting,
sa han til seg selv. Lat som ingenting. Fillern. Hvorfor kommer hun her
akkurat nå? Skal jeg reise meg å gå, tenkte han? Han begynner å tromme nå.
Høyere og høyere. Han merket det ikke selv. Stressfaktoren steg som en
esende gjærbakst.
- "Hei, hva er det med deg? Hvorfor sitter du der å trommer? Du ser
plutselig så blek ut, kjære. Blir du syk?" Hun retter litt på brillene med
en innfatning fra Moschino. Stirrer litt mistroisk og er selv noe ute av
fatning.
- "Nei, det er ikke noe." Gjett om det var! Han gløttet bortover og kakaduen
snudde seg trill rundt.
- "Du kjenner noen der borte, du!"
- "Jeg, nei! Overhode ikke." Hun vinket igjen denne slangen i paradiset og
ropte. Høyt.
- "O hoh!" Et vakkert smil strålte over fjeset hennes. På hodet satt det en
hatt fra Stetson.
- "O hoh? Visst kjenner du henne!" Bo merket temperaturen i kroppen hans.
Den galopperte oppover. Han måtte løsne på slipset og var dyp rosa i åsynet.
Øynene røde.
- "Du rødmer også, ser jeg!" Han satt å bet seg i underleppen og vippet på
skal, skal ikke.
- "Ok. Jeg får vel si det, da. Hun der borte har forfulgt meg i ukevis hvor
jeg enn går. Jeg aner ikke hvem det er. En galing på to ben. Det begynner å
gå meg på nervene!" Der reddet du deg unna, din gamle hann rev, tenkte han.
- "Ã…, forfulgt deg!?" Henriette snudde seg trill rundt igjen og stirret
intenst. Så reiste hun seg å gikk bort. Hun tok henne i hånden, hilste og
startet forhøret.
- "Ã… nei! Skikkelig krise." Bo tok hendene i ansiktet og ga helt opp. Hva
nå? Nå kommer sannheten for en dag. Nå kommer det til å smelle høyt. Men,
nei. Damene hadde tydeligvis funnet tonen. De hadde en lang gemyttlig prat
der borte. Bo fulgte med fra sekund til sekund. NÃ¥ kommer vulkanen snart.
Men, nei. Den kom aldri. De tar hverandre i hendene igjen og hun vendte
tilbake tilsynelatende avslappet. Hun smilte et tog hurtig smil og satte seg
rolig.
- "Hun er borte, nå. Kommer ikke til å plage deg mer."
- "Å, ikke det?" Han kikket bort og riktig, damen med den røde toppen var
forsvunnet.
- "Nei, hun lovte det. Å ikke plage deg mer. Hun så du var opptatt. Skal vi
bestille maten, nå? Jeg er sulten." Bo ble sittende å henge litt. Blunket
nervøst. Fikk utslett på halsen og kikket bort på sin kakadue. Tenkte
intenst. Hva hadde de snakket om der borte? Han torde ikke å spørre.
- "Maten, ja!" De fordypet seg begge og ropte på kelneren mens han ble
sittende der med en sitrende uro. Følte frostrier og varmebølger om
hverandre. Hadde han snakket nå, ville han ha stammet veldig. Disse
reaksjoner avtok etter hvert som maten ankom og måltidet ble inntatt. Hun
var svært elskverdig mot hennes Bo, nå. Usedvanlig til denne divaen å være.
Hans tanker kretset ennå om hendelsen noen minutter tidligere. Hva hadde de
to snakket om? Han kikket seg diskré til høyre og så til venstre. Ingen rød
Stetson hatt å øyne. Nå begynte han virkelig å slappe av igjen. Smilte å lo
etter hvert som kvelden skred frem. Rødvinen funklet i glassene og ga
bryllupsdagen det lysskjæret han ønsket. Fire fuktige øyne tømtes inn i
hverandres i sensuelle, hete blikk. Deilige stikk. Men bakom Bo øynet
biologen noen rørelser. En skikkelse kom frem fra skyggen og plasserte seg i
nærmiljøet.
- "Det står en ung, fremmed jente rett bak deg og vil snakke med deg, Bo."
Jenta tok hånden på hans skulder og sa.
- "Hei pappa! Sitter du her?" |
