Under 2. verdenskrig i Berlins kronglete bakgater som slynget seg i snirkler og svinger, smøg seg inn overalt og rommet mørke hemmeligheter bodde vår mann. Snuskete sjapper med grelle skilt og mer eller mindre mistenkelige varer var det flerfoldige av. Løvet danset en melankolsk vals til vindens høstmusikk og kulden krøp inn skjortekragen på alle gærninger som våget seg ut. Skrik og skrål i grove vendinger strømmet ut fra de halvfulle pubene, og den sure lukten av skitt og øl lå som et tykt, klamt ullteppe over atmosfæren. Diverse fyllesvin reket rundt med innslag av et og annet lettkledd, oversminket kvinnemenneske. Ja, vår mann trengte virkelig den tro på at kjærlighet kan flytte fjell. For det kan den.
I et hjørne i en av de innerste bakgatene satt en sammensunket skikkelse. Brune filler var tullet rundt kroppen og et par filttøfler stakk ut nederst. Hvis man gikk nærmere kunne man se at den hutrende skapningen skjelvende holdt rundt en penn som igjen svingte seg på et papir. Skriften var utydelig og slurvete, men ordene var vakre. De var som perler og edelstener og kunne smeltet et blyhjerte på sekunder. De var yndige og formelig grasiøse der de var snirklet opp på det skitne papiret. Som en eføys fagre, dyprøde blomster med skjøre kronblad svinget de seg opp skittens og fattigdommens hus. Mannen med det værbitte, slitne ansiktet som skrev dem var en uhelbredelig fyllefant og genial poet ved navn Peter, som dog hadde et godt hjerte, og kvinnen han skrev de til var ingen ringere enn Hitlers kokke.
Peter haltet opp bakkene til Hitlers residens. Kulden lusket seg inn i ermene og la seg om kroppen hans. Den bet og klorte på en slik måte kun kulden biter, og Peters tynne klær var ikke rustning god nok, men tankene hans varmet han slik kun kjærligheten varmer. Tanken på Evas skinnende gullhår som rant i en elv av skjønnhet nedover skuldrene, hennes sjokoladebrune øyne og hennes hjerteformede, nydelige ansikt og det de hadde sammen fikk ham til å fortne skrittene mot bakdøren til kjøkkenet. De vakre statuene av fantasifulle figurer i bronse, de sjeldne blomstene i hagen og de forseggjorte fontenene med rennende vann enset ham ikke, han skulle til sin Eva.
Han hadde sneket seg inn den bakdøren så mange ganger før, at det å måtte snike seg langs de største statuene i hagen var blitt ren rutine. Å unngå de mange soldatene med stive blikk og sterile uniformer hadde ikke engang vært et problem, han snek seg inn hekken. De forfrosne føttene hans hadde litt vanskeligheter med å lystre hodets raske tanker, og kulden omgjorde hjernen hans til en isklump ute av stand til å tenke, men kjærligheten kan flytte fjell. Han rundet den siste statuen og sprang til døren. Et kort og et langt bank ble plantet på den tunge tredøren av de frosne fingrene hans, og så stod Eva der med de brune øynene og gullhåret og virket som en lysning, et sted hvor solen slapp til i hans egen mørke skog.
De hete flammene slikket oppover i peisen, og et stykke rykende ferskt brød lå dyppet oppi en glovarm ertesuppe. Eva tok av de slitte filttøflene til Peter med de nette, hvite fingrene sine og tok i stedet på ham et par myke, tykke ulltøfler. Ingen av dem sa noe, men de satte seg ved siden av hverandre og smilte. Så trakk Peter det krøllete papiret opp av lommen og begynte å lese, og ordene spirte opp og varmet det kalde hjertet til Eva, som var kaldt på en annen måte enn Peter sitt.
*
Peter satt på en kneipe like ved hjørnet sitt og nippet til en flaske iskald, russisk vodka. Et nytt papir, som overhodet ikke var hvitt lenger, lå framfor ham, og den arrete hånden holdt om pennen. Han hadde brukt de siste myntene sine på alkoholen, i håp om at det skulle gi ham inspirasjon og mot til å skrive de ordene han skulle skrive, men den kalde drikken liksom rant ned halsen hans og klistret seg som lim langs ganen på ham, presset sammen hjertet hans til en liten, ubetydelig klump. Han trengte trøst, ja, akkurat det var det han trengte, tenkte Peter. Trøst. Gjennomsiktig, kald trøst på flaske. Gul trøst? Gul, bitter trøst også. All slags trøst. Helst sånn på flaske.
Peter lå sammenkrøpet oppi en stor, brun pappeske. Full og snøvlende hadde han blitt kastet ut av kneipen etter å ha lagt an på stedets vaktbikkje med slibrige sjekketriks. Haltende med tårer rennende ned fra kinnene krøp han nedi esken sin, med papiret og pennen i hver sin hånd. Ordene ville ikke blomstre, de ville ikke spire opp, men det var hans egen feil. Han burde ikke ha drukket. Han visste det ødela ordene, knuste dem som skjørt porselen mot en kald steinvegg. Men han kunne ikke la være. Som han sørget over flaskenes forbannelse, all den makten de hadde over ham. Flaska satt på tronen og han var en lydig undersått.
Utpå morgenkvisten hadde fylla sneket seg vekk med halen mellom bena. Peter, som hadde ventet hele natten på det med øyne som svidde og kulden som hjemsøkte knoklene hans, begynte å skrive. Igjen formet pennen ord som skylte innover kjærlighetens svaberg i form av bølger, uendelige blå bølger som vasket vekk all skit og lort og etterlot den kritthvite sanden med trillrunde steiner av vakre fraser. Han kjente en flamme brenne inni seg, en flamme som brente av lyst til å vise dette til Eva. Det var skrevet til henne, for henne og kun henne. Han ville ikke vente til morgenen grydde, han ville ikke vente til det var helt trygt å ferdes i gatene. Han ville vise det til Eva, og han ville vise det nå.
Store, tjukke rotter luntet rundt langs hjørnene med rødglødende øyne og et eller annet ubestemmelig i munnen. Mørket pakket seg rundt Peter, og han kjente det som om skrittene hans kunne høres fra andre siden av jordkloden, selv om han forsøkte å liste seg så stille han kunne. Det luktet sterkt av urin, og han kunne høre ord og uttrykk han visste hørte de mørkeste folkegruppene fra Berlin til, men for hvert skritt han tok økte lysten og spenningen om å vise ordene til Eva. Han trengte kun å se for seg de hvite hendene som tok så godt vare på ham, de billedskjønne øynene hennes som alltid smilte til ham, for å innhente mot til å fortsette.
Etter den lange vandringen gjennom de dunkle bakgatene kom han endelig til hekken utenfor Hitlers residens. Soldatene stod ranke og strenge som vanlig mens han trengte seg inn hekken. De bronsebelagte statuene syntes så vidt i mørket, og den eneste lyden som hørtes var fontenenes sildrende vann. Han smøg seg langs bronsefigurene, og det siste stykket løp han som aldri før. Når den velsignede tredøren kom til syne var det som om noen løste knuten rundt hjertet hans, befridde den fra lenkene som hadde holdt det fanget hele veien. Han banket et kort og et langt bank, og ventet i taushet. Peter visste at Eva var våken, hun pleide å begynne matlagingen på denne tiden. Tanken på henne gjorde han enda mer spent og han sitret av spenning. Så åpnet Eva døren med et forundret uttrykk i det fagre ansiktet.
*
Adolf Hitler i egen person hadde kvelden før fått beskjed fra kjøkkenmesteren om uvanlig aktivitet nede på kjøkkenet. En fremmed mann var blitt observert der nede av kjøkkengutten flere ganger, men ikke før nå hadde det blitt bekreftet. Ifølge vitner listet han seg forbi soldatene med en slik kløkt at han måtte være en fiendtlig soldat. Hitler trodde i midlertidig at han var enda mer enn det. En offiser eller kanskje en spion fra fienden som tydeligvis hadde innyndet seg hos kokken. Han strammet slipset og snøftet. Ingen fiende skulle dolke Adolf Hitler i ryggen blant hans egne. Ingen. Derfor skulle han ned på kjøkkenet og ta saken i sine egne hender. Han snappet til seg en revolver og gikk med bestemte skritt mot kjøkkenet.
*
Peter ga først Eva et forsiktig kyss. Så trakk han arket opp av lommen. Eva smilte. Hun kjente Peter. Han leste med lav, lidenskapelig stemme:
- Min kjærlighetshær skal invadere ditt land, Eva. For våre krefter er store. Sammen kan vi klare det umulige, og kutte over strupen på hatet og fiendskapen. Vi skal sammen leve, sammen dø, gjennom godt og ondt. En håpløs poet og Hitlers kokke. Vi to.
*
Hitler hørte kun bruddstykker der han stod utenfor døren. ”..hær invadere ditt land…krefter store…klare det umulige, og kutte over strupen…dø…Hitler…”
Han kjente det som om djevelen selv skøt han under beltestedet og spiddet hjertet hans. Det var som om hele verden snurret rundt og rundt, slukte han og kvelte det kraftige motet han en gang hadde hatt. Med sjanglende skritt vaklet han opp trappene, og hvert trinn var som et steg nærmere helvete. Det var som om han kjente ilden og glørne fra der nede trekke ham mot seg. Krigen var tapt. Han var taperen, offeret. Ikke den noble seiersherren. Vel oppe på rommet sitt trakk han fram revolveren igjen. Han beundret smidigheten, den slanke, sorte drapsmaskinen han hadde i hendene. Sakte tok Adolf Hitler våpenet inn i munnen, og med en resolutt bevegelse, trakk han av.
*
Om Eva og Peter hørte skuddet, brydde de seg ikke. De holdt hverandres hender og satt tett inntil hverandre. En atombombe kunne ha gått av i suppegrytene til Eva, de hadde ikke lettet på et øyelokk. Så mens det døde løvet danset to valser, en melankolsk dødesvals, og en lykkelig kjærlighetsvals til vindens høstmusikk lå diktatoren Adolf Hitler livløs med blod flommende ut av munnvikene på sitt værelse og sistnevntes kokke med sin utkårede i kjærlig stillhet nede på kjøkkenet. Ullteppet var forvandlet til et vakkert dekorert silketeppe som nå kunne spre glede og tilfredshet istedenfor kulde og vondskap. Krigen var over. Diktatoren var død. Kjærlighet kan faktisk flytte fjell.
|
