Jeg legger sakte sammen klærne mine og legger de i den røde baggen som står
midt
på gulvet. Jeg vet godt hvilke dag det er... Søndag. Jeg klarer aldri å
forbrede
meg godt nok til disse dagene, det er denne dagen jeg må reise i fra den som
betyr mest for meg.
Jeg svelger hardere og hardere, vil ha ned klumpen som sitter fast i halsen,
som ikke vil bort. Sitter som støpt fast, den vil ikke slippe.
Jeg går ut døra og setter i fra meg baggen og bare stirrer ut i luften. Jeg
vil
ikke reise nå, vi har det så fint når vi er sammen. Så trygt, så godt og
varmt.
Setter meg inn i bilen og hører den starter, hater den lyden i dag. Den
skriker
mot meg. Jeg klemmer meg hardere inn til gutten min, livet mitt. Han klemmer
meg
hardt inn til seg og kysser meg i panna. Det er dette jeg mener med trygt!
Jeg klemmer han hardere og hardere, til jeg nesten ikke har mer krefter
igjen.
Stenger gråten inne i meg. Kan ikke gråte nå. Må vente. Kan ikke. Jeg kysser
han og hvisker i øret hannes at jeg elsker han over alt. Han kysser tilbake
og
ser på meg med de store, blå og skinnede øynene som ser knust ut. Han er så
skjønn der han står. Han kommer sakte nærmere, kysser meg på halsen og
hvisker
noen hærlige ord i ørene mine. Han har alltid rette ord til rett tid. Jeg
ser
på han og snur ryggen mot han, dette er det jeg hater mest. Å bare snu
ryggen
til han og gå. Jeg betaler og setter meg i et sete langt fremme, sitter å
ser
på han ut vinduet. Jeg vil bare løpe bort til han å slenge meg rundt halsen
på
han igjen, og bli der for alltid.
Jeg ser på han, menst vi begynner å kjøre, ser på han til jeg ikke kan se
han
lenger. Så kommer tårene. Jeg ler litt, så ikke veninnen min skal skjønne at
jeg faktisk nesten hylskriker.
Det river i hjertet mit hele turen. SÃ¥ skal vi bytte buss. Vi tar oss en
røyk.
Jeg prøver å slappe av, men så kommer jeg på det nydelige smilet, de
skinnende
øynene, de trygge armene, og de ordene som gjør at jeg smelter.
Vi setter oss på bussen igjen og da begynner det igjen, klumpen i halsen
vokser
seg større og større. Jeg vet ikke om jeg klarer dette, men jeg skal være
sterk,
ikke grine. Men så kommer tårene tilbake, bare renner. Styrer sitt eget liv.
Jeg
ber dem om å stoppe, men de vil ikke høre på meg. De bare renner...
Så går veninnen min av, og jeg skal sitte alene på bussen! Det gjorde vondt
Ã¥
måtte reise i fra henne også. Så mange på en dag. Jeg vet jeg ser de igjen,
men
jeg trenger de NÃ….
Jeg stirrer ut av vinduet og ser på andre par som må reise fra hverandre.
jeg
vet hvordan de har det. Jeg har så lyst å løpe bort til de og si de ikke må
finne på å gjør det. Bare holde sammen. Ikke gå fra hverandre.
Jeg ligger i min egen verden og bare tenker på gutten min. Vi er plutselig
sammen igjen. Smiler og ler, holder rundt hverandre og smiler til hverandre
menst vi ser hverandre dypt i øynene. Vi kysser og jeg sitter på fanget
hannes.
Nærheten, tryggheten, latteren. Åh, så fantastisk hærlig.
Jeg våkner av at bussen stopper. Det var bare en drøm. Tårene fosser igjen,
og
jeg klarer fortsatt ikke stoppe de. Jeg ser ut vinduet, er snart fremme nå.
Snart hjemme.
Jeg trykker på stopp knappen og samler sammen tingene mine. bussen stopper
hundre meter lenger bort i vegen. jeg går sakte mot døren, alt skjer i sakte
film. Jeg setter baggen min på bakken og setter meg på den og fyrer opp en
røyk. Jeg lukker øynene mine og ser for meg gutten min. Tårene renner
fortsatt.
Jeg tar det siste trekker av røyken og kaster den. Jeg trekker pusten dypt
inn,
og reiser meg opp, tar baggen min og begynner å gå mot huset.
Jeg sitter noen timer inne, så begynner jeg å tenke igjen. Jeg hylskriker
nærmest. Hulkene blir bare høyere og høyere, tårene flere og flere, savnet
større og større. Jeg savner han så jeg blir gal. Jeg klarer å slutte å
gråte
noen minutter, så tenker jeg igjen. Tårene renner. Fosser.
Jeg legger meg i senga, tar på meg genseren med lukten hannes på, lukter på
den, gråter. Jeg klarer ikke holde øynene åpne lenger. De bare sklir sakte
igjen. Jeg sover, drømmer fine drømmer om gutten min. Men så våkner jeg
igjen
og gråter. Igjen. Jeg kler på meg, steller meg på badet. Går ut døra og skal
på
skolen. Jeg gråter på vegen. Kommer meg inn på skolen, for sen. De tror jeg
har
forsovet meg, jeg ser så trøtt ut, siden tårene vasker bort all farge og all
glede. SÃ¥ jeg bruker den unnskyldingen siden de allerede har gjort seg opp
en
forklaring på hvorfor jeg er sen. Jeg går bort til pulten min og setter meg.
Sukker litt og prøver å svelge klumpen i halsen. jeg blir blank i øynene.
Ingen
ser. Ingen ser meg, Ingen ser tårene som konstant er der.
Så mange tårer, bare fordi vi ikke er sammen.
Jeg antar det kallest savn!
|
