“Når jeg forteller dette, er det med mine siste åndedrag. Jeg kan bare ikke forlate denne verden uten å ha fortalt om Ham – Frendedreperen.
Min Ilyena, min kjære Ilyena. Borte for alltid nå, død, død som alle de andre jeg har kjær. Min mor, min søster og mine brødre, bare ekko av deres dødsskrik som fortsatt gjaller i fjellene, er igjen. Skrikene, samt minnene i et svinnende og dødende sinn…
Den natten, den lynende natten, banket Han på døren, døden selv banket, og gjenlyden av en brennende neve mot døren vekker fortsatt skrekk i meg.
Døden banket på, og jeg hilste Han til mitt hjem som en gammel venn. Å Ilyana, jeg beklager, hvorfor kunne jeg ikke stoppe Han?
Da jeg tok Han i hånden, kjente jeg den grusomme ilden, den brenner i hjertet mitt, en svart dødens brann. Men jeg hilste Han velkommen, til mitt hjem og til min sjel.
Grønne øyne ble svarte, hjerte brennende av kjærlighet ble brennende av hat. Som lynene slo den kvelden, slo også Han. Som regnet fløt nedover fjellsidene i dalen, fløt også blodet. Døden…
Han brenner nå, men jeg klarer ikke gi slipp. Han brenner mitt hjerte som Han brant min sjel. Jeg vil slippe, gi etter for den grusomme smerten, men han lar meg ikke.
Han tvang meg, det var den mørke ilden som fikk meg til å gjøre det, å min Ilyena jeg beklager.
Å Ilyena, jeg kunne ikke stoppe, ilden brant i meg, og den brenner fortsatt, den grusomme ilden. Men snart er hjertet den brenner i, like dødt som mine kjære. Ingen sjel for Han å fortære, inntil Han finner en ny.”
-Ukjent- |
