Hermans verden – Bokanmeldelse
Når en voksen mann skriver om et ensomt barn skal det ikke mye til før boka blir litt for lett eller litt for tung. Med Herman har Lars Saabye Christensen unngått begge, og laget en bok som varmer på sitt beste og er nær ved å fryse av deg tærne i hovedpersonens mørkeste øyeblikk.
Når Herman Fulkt blir voksen skal han bli kranfører eller reise til Adapazari. Men så begynner den 10, kanskje 11 år gamle gutten å miste håret. Plutselig står Herman helt alene, selv ikke Zorro kan hjelpe han nå. Vi følger unge Fulkt fra høstløvet faller i Vigelandsparken, gjennom opplevelsen av å bli sveket, hjelpesløshet og til han blir tvunget til å akseptere andre, men mest seg selv. Handlingen alene er ikke verdt papiret den er trykket på, det er persongalleriet, fortellermåten og språket som gjør boka til den norsklærerfavoritten den er.
Gjennom naive, nyanserte og morsomme observasjoner og tankerekker blir vi mer enn godt kjent med barnet. Det som gjør disse skildringene så kostelige, er at leseren virkelig forstår hvorfor tankene vandrer på denne måten. Den barnslige, til tider amøbeaktige logikken er helt vanntett. Får tiden noen ganger tannverk i tanna si? Hva er det egentlig i restemat? Mange av disse misforståelsene oppstår på grunn av pur kommunikasjonssvikt, men det gjør det ikke mindre morsomt. Innimellom er det et par sylskarpe skildringer bare et barn kan få til. Disse alene gjør boka leseverdig.
Presensform og forteller i tredjeperson med indre synsvinkel gjør at leseren står midt i handlingen, ikke på sidelinja som tilskuer. Å skape så mye medfølelse for en drittunge er imponerende. Allikevel vil jeg si at bokas største styrke er at leseren aldri lurer på hva som har gjort Herman så rar. Man godtar simpelthen at han alltid har vært litt skrudd, noe som gjør det lettere å ikke stusse over reaksjonene hans på at han snart blir skallet.
Sammenlignet med filmen om Herman, foretrekker jeg den skriftlige versjonen. Begge deler er fulle av virkemidler, men likevel klarer boka å formidle en annen, dypere stemning enn ”jeg er en trist, liten gutt og skjønner ikke at det er synd på meg”-steminingen. Selv om det hadde vært mye forlangt å få det til på film, er det en del som mangler. Damen med maurene, som i boka illustrerer hvordan Herman til slutt må forsone seg med seg selv, er ikke med i det hele tatt. Der den lille gutten i boka er for dum og uvitende til å bli redd, er han i filmen nesten en liten pøbel. Der boka er en barnebok det kan passe for de fleste å få med seg, er filmen mer en barnefilm som kunne blitt sendt oppstykket etter barne-tv tre lørdager på rad. Men den er også et godt stykke arbeid med flere høydepunkter, spesielt gymlæreren, den klarer bare ikke helt å unngå Ole Aleksander Filibombombom-uttrykket.
Temaene ensomhet og svik og budskapet om å akseptere seg selv så vel som andre, gjør at boka alltid er aktuell. Selv som tenåring, nærme i alder, men milevis fra å tenke de samme tankene som Herman, synes jeg dette er vakkert. Som mye annet kan dette stykke leses på flere plan. Som latt tung barnebok, lettlest voksenbok eller en søt, liten nattbordsbok. En glitrende oppvisning i å skrive så lett at det blir komplisert, uten å miste leseren et øyeblikk. |
