KARSTEN OG PETRA
KARSTEN OG PETRA - Av Junie Bergendahl |
Høsten 1942, det er krig i Norge. De tyske soldatene holder på å flytte alle jøde barna, til konsentrasjonsleirer. Karsten og Petra bor sammen på barnehjem, barnehjemmet dems er ”neste stopp” for tyskerne. I hvertfall etter ryktene.
-Petra: Jeg vil ikke dra noen steder, med de tyske soldatene. De er skumle og slemme. Så kjefter de alltid på et språk jeg ikke forstår.
-Karsten: Jeg vet det, men det er ikke så mye vi kan gjøre med saken. Vi må bare gjøre som de voksne sier, og stole på at de vet best, det er krig og vi har ingen valg eller rettigheter.
-Petra: Ja, men skulle ønske jeg bare kunne forsvinne langt av gårde, bort fra all krig og tyske soldater. Vi kan ikke noe for at vi er jøder og tror på det vi tror
-Karsten: Det blir sagt at de kommer i morgen kveld… Jeg gruer meg Petra!
-Petra: Ja jeg vet det, tenk om vi aldri får se hverandre igjen da.. Du er den eneste vennen jeg har, jeg kan ikke og vil ikke miste deg.
Et stort smell høres utenfra. Et nytt bombe angrep rett utenfor barnehjemmet, tyske soldater banner og roper høylydt ute i gaten. Petra og Karsten er livredde, de setter seg opp i sengene og tørr ikke legge seg ned for å sove igjen. Det blir helt stille i rommet. Karsten går bort til Petra og sier:
-Karsten: hva om vi rømmer? Det er bedre enn å bli tatt av tyskerne, vi vet ikke hvor vi skal eller noenting. Men jeg har hørt at det er et fælt sted. Vi er ikke langt unna Sverige, de voksne sier at de som har kommet seg over svenske grensen er heldig for de er tryggere. Siden vi er barn så legger ikke folk like mye merke til oss.
-Petra: Tenk om tyskerne finner oss? De vil straffe oss enda mer. Men det er vel en sjanse vi må ta, det meste er vel bedre enn å dra av gårde med tyskerne til et ukjent sted. Men da må vi komme oss av gårde nå.. Vi har ikke mye tid og vi må være ekstra forsiktige på grunn av angrepene i natt.
-Karsten: Ja, jeg går i forveien og venter ved bak døren, snik deg etter.
-Petra: Ok!
Petra følgte etter Karsten, de var like ved å bli tatt av en av de som jobbet op barnehjemmet. På grunn av mørket i rommet kom de seg unna. De klarte og snike seg forbi tyskerne og kom seg ut i skogen. Det var dårlig vær, men de var i hvertfall litt tryggere der ute. De var livredde og klarte ikke slappe av. De sovnet under et tre, men plutselig våkner Petra av en kvist som knekker.
-Petra: Jeg hører noe… Det kom derfra. Ser ut som en person, ikke en soldat men en sivil.
-Karsten: Kanskje vi kan få hjelp, vi må ta imot all hjelp vi kan få. For dette er vanskelig alene.
-Petra: Ja. Vi er ikke så veldig kjent her. Og en til er bare nyttig, man vet aldri hva som er her ute i skogen. Jeg er redd mesteparten av tiden, men det er i hvertfall mindre bombe bråk her ute.
Bjørn hjalp Karsten og Petra over til Sverige. De klarte seg uten å bli oppdaget av tyskerne. Men de ble flere ganger nesten oppdaget. Alle tre var utslitte og rad magre da de kom frem til Sverige etter å ha vært ute i skogen i en måned. Men dagen kom da de sto i sverige.
-Petra: endelig er vi reddet.. åh! Karsten jeg er så lettet
-Karsten: Ja, nå kan vi slappe av en stund… så lenge det varer.
-Bjørn: Her er dere hvertfall trygge en stund, men jeg anbefaler dere og dra til en liten øy utenfor sverige der dere er litt mer nøytrale.
-Petra: tusen takk for hjelpen vi kunne ikke klart det uten deg.
Karsten og Petra fulgte rådet til Bjørn og klarte seg til krigen var over, Bjørn overlevde ikke krigen. Og heller ingen av de andre barnehjems barna, så de hadde bare hverandre. Men de var evig takknemlig for at de klarte seg. |
|
|
| Send oss en epost hvis du ønsker å kommentere teksten på denne siden.Send kommentaren til
post@norgeonline.info. Dine kommentarer vil bli postet på denne siden. |
|
| |
