I det øyeblikk vi blir født, får vi alle en plass på en stor karusell. Noen får de fineste plassene, trygt plassert oppe på de gylne hestene med man av reneste gull. Høyt over alle oss andre duver de rolig mens karusellen snurrer rundt og rundt. Så er det de mindre heldige plassene. Det er de slitne, bortgjemte setene på de nedslitte benkene nesten helt nede ved bakken. De høye, blanke hestene med sine stolte ryttere skygger for solen, slik at bare noen få stråler av lys slipper igjennom til stakkarene i skyggen en sjelden gang. Det finnes også de som ikke har fått noen plass på karusellen. Det er ingen ledige hester, ponnier eller slitte seter igjen. Disse må ta til takke med å finne seg en plass i den innerste, mørkeste kroken hvor dysterheten ligger som et tungt teppe og kveler alt håp.
Et skingrende barneskrik kommer ut fra det lille skuret. Den unge jenta er bare 16 år. Hun ligger der helt alene, andpusten, svett og sliten. Hun kjenner redselen, skammen og frykten som kveler henne. Den kommer snikende som en glatt slange, åler seg rundt halsen hennes, omslynger den radmagre kroppen og presser all livsgnist ut. Hun legger seg ned og forebereder seg på å la all smerte og lidelse forsvinne, hun vil bare dø. Blikket hennes blir dratt mot den lille bylten som ligger i kroken. Hun går bort til den og løfter den lille, varme kroppen opp, og presser den mot brystet. Hun vet at hun aldri ville være alene, og hun vet at det kommer til å bli tøft. Men uansett hvor vanskelig det kommer til å bli, kjenner hun at hun skal klare det, og hun skal gjøre alt som står i hennes makt for å gi den lille gutten et verdig liv.
På den samme tiden kommer ei liten jente til verden på et stort sykehus i Norge. De nybakte foreldrene står ved sengen hennes og kikker ned på den lille skapningen, hun er den nydeligste i hele verden. De gleder seg til å skjemme henne bort, de gleder seg til å synge godnattsanger, og de gleder seg til å gi henne gaver. Faren holder rundt moren og de kjenner lykkerusen spre seg i hele kroppen. De var blitt foreldre.
Den lille gutten er ikke så liten lenger, han er 8 år, og bor sammen med moren sin og tre søsken i en liten hytte inne i skogen. De har vært ute i skogen hele dagen og samlet inn middag. Nå siver det ut en deilig lukt fra den lille hytta.
Karusellen vår snurrer rundt og rundt i en evig runddans. Nye passasjerer stiger på, og noen forlater karusellen, men den stopper aldri. Menneskene på karusellen tar ikke hensyn til hverandre, og legger knapt merke til noen andre enn seg selv. Hvis du ser en som sklir ned fra hesten sin, må du for all del ikke hjelpe ham eller prøve å gripe hånden hans. Da kan du risikere å bli dratt med i fallet, og plutselig ligger du helt nederst i mørket, ensom og alene.
Men som vi alle vet, går ikke karuseller rundt av seg selv. De har nemlig en Karusellfører. Og denne Karusellføreren er modig, rettferdig og sterk. Han ser ikke bare de som duver høyt over alle andre på de flotte hestene sine. Han ser også de som ligger sammenkrøpet i en mørk krok, og Han ser de som sitter på de slitte benkene. Han ser alle, Han er overalt, og Han er like glad i hver eneste passasjer. Men hvordan kan Han da la noen ligge i en mørk krok, mens andre svever høyt over skyene? Det som er med Karusellføreren, er at han ikke kan bestemme over passasjerene, de har nemlig fri vilje. For det er vel slik at man kan gå av og på en karusell når man selv ønsker det? |
