«Hva ville du gjøre om du visste at dette var verdens siste natt?»
«Hva jeg ville gjøre? Mener du det alvorlig?»
«Ja. Helt alvorlig.»
«Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt over det.»
Han skjenket kaffe. I det grønne lyset fra stormlykta lekte de to småpikene på golvteppet bak dem. Det var en doven, god lukt av nytraktet kaffe i kveldslufta.
«Takk for at du har vært så forståelsesfull. Jeg vet det har vært vanskelig for deg.» sa han.
Hun smilte forsiktig og kikket opp på ham. Første gang de møttes hadde han virket så selvsikker og uredd, men etterhvert som de ble bedre kjent hadde hun fått møte den sjenerte og usikre mannen bak fasaden. Hun hadde følt en blanding av medlidenhet og overraskelse første gang han hadde grått. Han hadde tryglet og bedt om å holde forholdet hemmelig inntil videre, hadde sagt at han trengt litt tid før var klar for å fortelle det. Hun hadde syntes synd på ham og sagt at det var greit at de ikke sa noe. Da han senere hadde svart ja på spørsmålet om å være med på hyttetur med henne og barna hadde hun blitt glad. Barna likte ham også, og de var nesten blitt en liten familie. Akkurat det med familiebiten hadde hun ikke turt å fortelle ham enda, for da ville han nok bare trekke seg unna igjen. Hun kikket bort på ham. Han kikket tilbake på henne med et varmt blikk.
Det var kjøligere nå, og tre kropper lå under de varme dynene sine inne i hytta. Han visste at tiden var inne, han var klar. Bensinkanna stod der han hadde satt den da de kom frem, godt skjult bak vedstabelen. Han tok den opp og begynte å helle bensin langs ytterveggene på den lille trehytta. Lighteren gjorde jobben sin, og snart stod hele hytta i fyr og flamme. Han hadde låst alle dørene og vinduene for sikkerhetsskyld, slik at de på ingen måte kunne slippe unna. Fornøyd snudde han ryggen til flammehavet og gikk av gårde inn i skogen.
Karl Johan er full av mennesker slik den alltid er på lørdag formiddag. Hun småløper nedover gata, må bare en kjapp tur innom matbutikken før hun kommer seg tilbake på jobb. Det er typisk at denne drapssaken måtte komme opp akkurat den lørdagen hun hadde bedt om å fri for å være sammen med barna. Hun hadde fått streng beskjed om å ha artikkelen ferdig innen kl. 19, og den skulle være på forsiden. Det var en stor sak, og hun hadde lenge lengtet etter å skrive førstesidestoff. Det var ikke hver dag historier som dette dukket opp. To barn og en kvinne drept i en brann i sin egen hytte. Brannen var påsatt, men det var ikke funnet noen spor på stedet som kunne føre til en pågripelse. Hun hadde lovet å komme hjem tidlig i dag. Samvittigheten hang som en stor uværssky over hodet på henne, og hun visste at barna satt hjemme og ventet. Da hun hadde ringt og sagt at hun ble litt sen, hadde yngstesønnen blitt skuffet. Egentlig skulle de vært på kino i kveld, men nå ble ikke det noe av. Hun løper inn på matbutikken og rasker med seg tre melk, en pakke yoghurt, to loff og leverpostei. Akkurat i det hun kommer frem til kassa kommer hun på at hun har glemt lommeboka på kontoret. Hun forklarer seg til kassadama og skal til å legge varene på plass da mannen bak henne i køen ser på henne før han sier «Hvis jeg betaler for varene dine nå, har vi en middagsavtale i morgen kveld da?» Det tar noen sekunder før hun skjønner hva han egentlig spør om. Hun prøver å smile, men det blir mer likt en grimase. «Jeg tar det som et ja» sier han og blunker henne. Hun får stotret frem et takk, og skriver ned nummeret sitt på en lapp. Den fremmede mannen ser bort på henne og smiler mens han putter en juicekartong oppi Rimiposen. Han rekker henne posen med varene hennes, og sier han skal ringe henne i løpet av ettermiddagen. Hun står forfjamset igjen og ser etter ham i det han forsvinner rundt hjørnet.
Han hadde ringt henne i ti-tiden kvelden før og de hadde blitt enige om at han skulle komme til henne kl.20 kvelden etter. Hun kikker seg i speilet og smiler til den slanke og pene kvinnen som ser tilbake på henne. Ungene er hos søsteren hennes for kvelden, hun hadde sagt at hun måtte jobbe. Hun vet ikke hvorfor hun hadde løyet til dem, men nå var det gjort. De hadde ikke spurt noen spørsmål heller, de var bare glade for å leke med fetteren sin. Hun har tatt på seg kjolen hun kjøpte for sommerfesten på jobben i fjor, og den sitter som støpt. Det ringer på, og hun går mot døren for å åpne. Han er penere enn hun husker ham fra butikken, og han smiler med en kritthvit perlerad når hun åpner.
Det kjennes ut som om de alltid har kjent hverandre. Han har så mye spennende å fortelle, samtidig som han er en god lytter.
«Om sommeren pleier vi å være ved sjøen, onkelen min har en hytte der. Hvor pleier du å tilbringe ferien?» sier han med dype stemme.
«Før mannen min døde, dro vi ofte utenlands. I de siste årene har vi dratt til en liten hytte på Vegårshei. Det er ganske langt fra byen, men ungene liker seg der.»
Da klokka passerer halv to, runder de av og han tar på seg frakken.
«Det er en verden som venter der ute og, vet du.»
«Ja, jeg må vel på jobb i morgen jeg og.»
De avtaler og møtes neste helg og, og hun smiler lykkelig i det han går ut av døra. Det er lenge siden hun har møtt en så snill mann som er så god å snakke med. Hvis hun tenker seg om har hun vel egentlig ikke vært ute siden Thomas døde. Hun tusler fornøyd til sengs med et smil om munnen.
Det har gått to måneder siden de møttes første gang. Utrolig hvor fort tiden går tenker hun for seg selv. De står på verandaen og prater, og ungene leker inne i hytta. Han hadde blitt glad da de avtalte å dra på hytta i helgen, og hun ville aller helst dra uten ungene, men han insisterte på å ha dem med, han ville så gjerne bli kjent med dem. Det var søtt at han var så interessert i barna, og de likte ham. På onsdag hadde de spist middag sammen alle fire, og han hadde kjøpt StarWars-lego til yngstemann og eldstemann hadde fått gameboyspill. Det at han på død og liv ville holde forholdet hemmelig en stund til hadde vært litt rart i begynnelsen, men hun hadde vent seg til det etterhvert.
Med ett snudde han seg mot henne.
«Hva ville du gjøre om du visste at dette var verdens siste natt?»
«Hva jeg ville gjøre? Mener du det alvorlig?»
«Ja. Helt alvorlig.»
«Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt over det.»
Han skjenket kaffe. I det grønne lyset fra stormlykta lekte de to guttene på golvteppet bak dem. Det var en doven, god lukt av nytraktet kaffe i kveldslufta. |
