Det var en gang en finansfyrste i Oslo som var så dypt ulykkelig at han ikke visste sin arme råd. Han hadde all den velstand en kan tenke seg, men allikevel følte han at det var noe vesentlig som manglet i livet hans. Siden han selv ikke var i stand til å finne ut hva det var, satte han inn en annonse i avisen der han lovet at den som kunne gjøre ham lykkelig, skulle få halve formuen hans.
Det varte ikke lenge før finansfyrstens annonse var kjent over hele landet. Blant dem som bestemte seg for å prøve å vinne pengene, var brødrene Martin, Karl og Andreas Lunde, som bodde i en liten leilighet på Tøyen. Siden Martin var eldst, skulle han få prøve seg først.
Ved daggry neste morgen dro Martin av sted. Han tok T-banen til Nationaltheatret og skyndte seg oppover Karl Johan. Da han hadde gått både langt og lenger enn langt, møtte han på en tigger. ”Har’u no’ småpenger til overs?” spurte hun, men Martin bare overså henne.
Det varte ikke lenge før han traff en bøssebærer fra Redd Barna. ”Vil du støtte de fattige barna i Afrika?” spurte han blidt og ventet på å få noen mynter oppi bøssa si. ”Ser jeg ut som en som vil støtte Redd Barna, kanskje?” kom det surt fra Martin, og han gikk videre.
Et par kvartaler senere møtte han på en gammel dame som lurte på om han kunne fortelle henne veien til Nationaltheatret T-banestasjon. ”Spør noen andre,” svarte han surt. Nå kunne Martin se finansfyrstens villa. Rett rundt hjørnet, så var han der. Han ringte på en ringeklokke av gull, og ut av den lille høyttaleren i døra hørte han en damestemme som sa: ”Ja, kan jeg hjelpe Dem med noe?” Martin forklarte at han ville prøve å gjøre finansfyrsten lykkelig, og døren åpnet seg.
Vel inne i palasset ble Martin møtt av finansfyrsten. Han så virkelig nedfor ut. ”Så, hvordan har du tenkt å hjelpe meg?” spurte han med en sliten og tynn stemme. ”Jeg har et råd til deg,” svarte Martin lystig. ”Ta disse pillene. Det er ecstasy, de vil gjøre deg lykkelig.” Finansfyrsten sa at det skulle han prøve, og han ga Martin beskjed om å komme tilbake senere på kvelden.
Kvelden kom, og Martin hadde ventet både lenge og vel før finansfyrsten kom ut til ham. ”Virket de?” spurte Martin, som nesten ikke kunne vente med å få halve formuen til finansfyrsten med seg hjem. ”De fungerte en stund,” svarte finansfyrsten. ”Men deretter ble jeg bare enda mer ulykkelig.” Så sendte han Martin på dør, uten annet enn en tjuekroning til en billett til T-banen.
Da Martin kom hjem tomhendt, var det Karl sin tur. Akkurat som Martin, tok han T-banen til Nationaltheatret neste morgen. Han gikk forbi tiggeren, bøssebæreren og en gammel dame som spurte om veien, uten å hjelpe noen av dem. Da han kom fram til palasset og møtte finansfyrsten, foreslo han å kjøpe et slott i Sør-Frankrike. ”Sol og varme hele året vil gjøre deg lykkelig,” mente han. Finansfyrsten forklarte at dette hadde han allerede gjort, men han ble ikke mer lykkelig av det, snarere tvert imot. Han følte seg bare enda mer ulykkelig når sola skinte. Det gikk med Karl som det gjorde med Martin, han ble kastet på dør, uten annet enn en tjuekroning til T-banen hjem.
Endelig var det Andreas sin tur til å prøve seg. Med seg hadde han hundre kroner som han skulle kjøpe boken ”Å finne lykken” for. Han gjorde som han hadde hørt at brødrene hadde gjort, han tok T-banen til Nationaltheatret. På veien møtte han tiggeren som brødrene hadde fortalt om. Hun så så stakkarslig ut at han følte at han måtte gi henne femti kroner av de pengene han skulle kjøpe boka for. Etter at Andreas hadde gjort dette, følte han en underlig glede inni seg. ”Det var da rart,” syntes han, men så tenkte han ikke mer på saken.
Etter en stund møtte Andreas på den samme bøssebæreren som brødrene hadde snakket om. På bøssen var det bilde av to nydelige barn fra Afrika, og han syntes så synd på dem at han ikke klarte å la være å gi bøssebæreren resten av pengene han skulle ha kjøpt boka for. ”Skitt au, så får jeg finne på noe annet,” tenkte han. På ny kjente han en underlig glede inni seg.
Kort tid senere traff Andreas på en gammel dame som spurte om veien til Nationaltheatret. Han fortalte henne veien, og da han så hvor takknemlig hun ble, merket han denne underlige gleden for tredje gang.
Da Andreas kom fram til rikmannsvillaen og traff finansfyrsten, kom han plutselig på at han kom tomhendt. ”Jeg hadde tenkt å kjøpe boken ”Å finne lykken” til deg, men så gav jeg bort alle pengene på veien”, sa han trist til finansfyrsten. ”Men hvordan har det seg at du likevel ser så lykkelig ut?” spurte finansfyrsten forundret. ”Jo, du skjønner det,” svarte Andreas, ”at helt siden jeg hjalp en gammel dame med å finne veien, og helt siden jeg gav bort alle pengene mine til en tigger og en bøssebærer, har jeg følt en underlig lykke inni meg”.
Med ett gikk det et lys opp for finansfyrsten. ”Nå skjønner jeg!” ropte han, og øynene hans gnistret. ”Den gleden jeg har manglet, er gleden ved å gi noe til andre!” Finansfyrsten kunne ikke få takket Andreas nok, og som belønning for å ha fått ham til å forstå hvordan han kunne bli lykkelig, ga han Andreas halve formuen sin. Siden den dagen ga finansfyrsten hvert år 40 % av formuen sin til veldedighet, og han levde lykkelig alle sine dager.
|
