”Skrikene hennes ble til en tykk, blodig gurgling. Han smilte. Like før blikket hennes stivnet, stirrende, bønnfallende, løftet hun hånden og dro av ham solbrillene. Han smilte igjen.
Han lot henne se hennes morders ansikt før gurglingen gikk over til hvesing og forsvant i en siste utånding. Han dro sine blodige, fingre gjennom det blonde håret hennes, og skar av en lokk. Han puttet den i brystlommen, vasket hendene i den lille vasken i badeværelset og forlot det hvite huset i Sjønellikveien”
Ellen Helgestad fiklet nervøst med sigarettpakken, før hun endelig tente en. Hun tok et drag. Så et til. Røyken kom ut i små støt. Hun dro fingrene gjennom sin korte, blonde frisyre, og kakket asken av den lille djevelen hun holdt mellom fingrene. Dessverre hadde ikke helsedepartementets velmenende advarsler på sigarettpakken nådd frem til henne. Hun var avhengig av disse små uskyldig utseende tobakksrørene som allerede hadde gitt fingrene hennes en gul nyanse. Hun avskydde det. Avskydde seg selv.
Ellen var 26 år gammel, men så 10 år eldre ut. Hun hadde blitt fet og kvapsete etter å ha konsumert eskevis av trøstende konfekt, og daglige besøk hos Ronald MacDonald. Nå satt hun på Guido’s og leste historie, og prøvde å svelge kaninfôret servitøren hadde satt på bordet foran henne med et forståelsesfullt smil. Hun hadde en gang vært slank og tiltrekkende, som sin tvillingsøster, Elisabeth. På den tiden hadde hun ikke hatt appelsinhud, hengebryster og strekkmerker på mage og lår. Hun og søsteren hadde svingt seg rundt på de hotteste utestedene i byen og bydd frem sine veldreide figurer. Hun hadde ikke hatt problemer med å få de mennene hun ville på den tiden, og hun hadde alltid blitt overstrømmet av komplimenter. Nå var det ikke andre enn kvisete tenåringsgutter som slengte kommentarer etter henne. Sårende, ondskapsfulle kommentarer som etset og utvidet tomrommet i henne. Tomrommet Elisabeth hadde etterlatt.
Det hendte den sommeren de fylte 23. De hadde feriert i familiens sommerhus på Nystrand, et idyllisk liten sted ved kysten der man kunne våkne opp til måkeskrik, og puste inn den friske luften som duftet syrlig av pollen og tørrfisk. Elisabeth hadde elsket det stedet. Hun pleide å sitte på den lille broen mellom huset og grusveien og la vannet sildre gjennom tærne. Disse minnene smertet, og Ellen forsøkte å tenne en ny sigarett. Lighteren var tom, og hun måtte ty til fyrstikkene sine. HUn knakk tre av dem før hun endelig fikk fyr. Hun la de knekte fyrstikkene i esken igjen og la den vekk.
Tvillingsøstrene hadde altså vært alene der den sommeren. Kveldene hadde vært svale og trivelige, men Elisabeth hadde til slutt blitt rastløs og ville inn til byen for å gå på diskotek.
Ellen hadde høysnue og følt seg ikke i stand til å gå ut, så Elisabeth kjørte de 10 milene inn til byen alene. Siste gang Ellen så Elisabeth i live, var da hun satte seg i bilen i sin hvite sommerkjole og vinket smilende til henne før hun forsvant.
Detaljene fra det bestialske mordet på den vakre 23-åringen hadde vært for grusomme til å nevnes her, men de hjemsøkte Ellen hver gang hun prøvde å lukke øynene. Ingen kunne gi et godt signalement av mannen Elisabeth hadde forlatt diskoteket sammen med, og han ble dermed aldri tatt.
Etter denne hendelsen hadde Ellen lidd av depresjoner. Hun hadde lenge svirret rundt i en egen verden, en malstrøm av skyldfølelse, avmakt og bittersøte minner. Isteden for å slutte å spise, hadde hun lagt i seg alt hun kom over av fet mat og søtsaker. Dette hadde selvfølgelig gitt seg utslag over tid, og hun hadde i tillegg mistet en stor del de vennene hun og søsteren hadde hatt. Hun hadde til og med ledet sin egen etterforskning, men det hadde blitt et fåfengt forsøk på å gripe tak i noe som ikke var der. Nå hadde hun flyttet til nabobyen, og levde av å skrive kjærlighetsnoveller for et ukeblad. Noveller fylt av den kjærlighet og lidenskap hun selv neppe ville oppleve. Denne skrivingen hadde virket som ren terapi. Hun hadde skrevet seg ut av krisen. I tillegg til dette illustrerte hun sine egne noveller. Hun var talentfull. Psykiateren hennes hadde fått henne til å innse det.
Selv om alt dette nok hadde styrket henne, slet hun fortsatt med et svært dårlig selvbilde. Alt dette hadde gjort henne kynisk og mistroisk overfor sine medmennesker. Med god grunn.
Nå var sigarettpakken tom. Hun ble rastløs, og bestemte seg for å forlate kafeen. Hun rasket sammen papirene med notater og gikk mot utgangen. På tur ut gjennom døra gikk hun rett på en mann. Han unnskyldte seg straks, men stoppet brått da han så ansiktet hennes. Øynene hans smalnet.
"Har jeg ikke sett deg før?", spurte han hest.
Han var en lite tiltrekkende mann. Høy og mager med sort hår, og tunge, blå øyne .
"Jeg tror ikke det", sa hun kort og bøyde seg ned for å plukke opp papirene sine. Hun ville gå videre, men han holdt armen hennes i et jerngrep.
"Er ikke du Elisabeth Helgestads søster? Ellen?"
Hun stoppet opp.
"Er du journalist vil jeg ikke...", begynte hun, men ble avbrutt av den hengslete mannen:
"Journalist? Jeg skjønner ikke hva du mener? Kjenner du meg ikke igjen?"
Det ble en lang pause, der Ellen studerte ansiktet hans. Nei, hun visste virkelig ikke hvem denne mannen var.
"Kjetil!", sa han med ett. "Kjetil Eikanger! Jeg gikk i paralellklassen deres for 8 år siden. Det var jeg som pleide å ringe søsteren din 5 ganger daglig, og jeg som ble avvist hver gang."
Han lo en flau liten latter.
Hvordan skulle hun huske ham? Han var sannsynligvis en av de mange plagsomme ungguttene som ustanselig hadde kurtisert henne og søsteren.
"Hvordan er det med henne? Bor hun i nærheten?"
Hun bøyde hodet. Han visste ikke.
Kjetil hadde lagt hodet i hendene sine. Han gråt stille. Hun hadde ikke villet gå gjennom dette igjen, men hadde blitt nødt til det. Hun hadde blitt med ham hjem til leiligheten hans i utkanten av byen og fortalt ham hele historien om Elisabeths grusomme skjebne. Hun burde egentlig vite bedre enn å bli med en fremmed mann hjem, men det var noe ved Kjetil.
Det overrasket henne at han ikke hadde hørt om saken før, men han forklarte at han med hensyn til jobben hadde bodd i Australia de siste 4 årene. På grunn av dette hadde det blitt lite kontakt med hjemlandet. Hun forstod.
De flyttet seg fra kjøkkenet til stuen. Han trakk opp en flaske rødvin og helte i til begge.
De drakk og pratet, gråt og lo om hverandre. Hun trivdes i hans selskap, og han trivdes tydeligvis i hennes. Med ett tok han hodet hennes mellom hendene sine og sa:
"Herregud, Ellen... Dere var så like! Så nydelige, begge to."
Hun lot ham kysse henne én gang, før hun trakk seg unna. Dette var uvant for henne. Ingen menn ville da en gang se på henne? Han kom nærmere og la hendene på de kraftige hoftene hennes. Hun kysset ham med dyrisk intensitet, og hendene hennes var hungrige i sine kjærtegn. Hun forstod ikke lenger seg selv. Han førte henne gjennom stuen og inn på soverommet.
Hun ble liggende å nyte varmen fra kroppen hans. Hun hadde det godt. Likevel murret et eller annet i underbevisstheten hennes. Hadde han gått til sengs med henne bare fordi hun lignet sin søster? Det var en bisarr tanke, og hun slo den raskt fra seg. Hun la merke at hun var fryktelig tørst, og bestemte seg for å hente noe å drikke. Kjetil sov som et barn.
Kjøkkenet var enkelt innredet og svært upersonlig. Han hadde hverken bilder på veggene eller noen annen form for pynt. Hun trakk på skuldrene og åpnet kjøleskapet. Hun dro frem en colaboks og tømte den raskt. Hun ville ikke gå tilbake til soverommet ennå. Hun tasset barbeint bortover det kalde gulvet og endte opp i en gang. En av dørene stod åpen, og hun snek seg inn. Det var stummende mørkt. Etter å ha famlet etter lybryteren en stund, skimtet hun en lampe lenger inne i rommet. Hun skyndte seg bort og fikk lyst opp rommet.
Det var like tomt og kaldt som kjøkkenet, bortsett fra ett parti på veggen. Det var 'prydet' med en blond hårlokk og dusinvis av gamle avisutklipp. Hun gikk nærmere for å se, og blodet hennes frøs til is i årene hennes da hun så hva de dreide seg om.
"Kvinne i 20-årsalderen myrdet", "Et midsommers mareritt", "En ung jente i 20-årsalderen ble i går kveld myrdet i en leilighet utenfor..."
Hun kunne høre noen gå gjennom kjøkkendøren. Kjetil. Gåsehuden spredte seg i hodebunnen hennes, og hun presset seg mot veggen. Lyttet. Ingenting. Hun så seg desperat rundt i rommet. Det eneste hun fant å beskytte seg med var en brevkniv på skrivebordet. Skrittene hun hørte var nå helt tydelige og døren åpnet seg. Kjetil kom inn med et stort smil.
"Jaså, du har funnet..."
"MORDER!!", skrek Ellen og holdt kniven frem foran seg.
Kjetil så uforstående på henne.
"Ellen, hva....?"
Hun ville ikke konversere, bare komme seg vekk fra dette uhyret av en mann.
"Elskling? Har du hatt ett av disse marerittene dine igjen?"
Med ett husket hun. Hun var gift med mannen som stod foran henne med et mildt, forståelsesfullt ansiktsuttrykk. Dette var deres gjesterom. Hun hadde selv hengt opp utklippene.
Hun husket alt. Elisabeth, hennes tvillingsøster. Elisabeth som hadde alt. Elisabeth som fikk ALT! Foreldrene deres hadde elsket henne, de kjekke guttene på skolen.... ALLE hadde elsket Elisabeth. Ingen elsket Ellen. Ja, nå husket hun alt. Hun husket den natten i Sjønellikveien, blodet, den lille servanten, Elisabeths skrik...
"Vi må se å få gjort noe med det søvngjengeriet ditt", sa Kjetil kjærlig og la en arm om henne.
"Ja vi får vel det", sa Ellen og smilte.
|
