Det er vansklig å velge bort noen som har vært der så lenge jeg kan huske.
Vanskelig å vite hva man bør gjøre når alt går feil vei og sjokoladen ikke lenger smaker som den pleide. Ofte ønsker jeg bare å la hele greia ligge, glemme det, trekke meg bort, la noen andre fortsette.
Dropp det, sier han.
Det er feigt, sier jeg.
Modig, sier han.
Kanskje, sier jeg.
Er det feigt å stikke av når noe tapper deg for krefter du ikke har? Feigt å ikke jobbe for å få slutt på en konflikt som har vært der i over 2 år? Eller er det modig å ta et valg, gjøre det som føles riktig?
Vet ikke hvorfor jeg holder ut så lenge. Sta. Stolt. Fattig.
Jeg har ikke sagt det før, men gjentar det gjerne. Jeg orker ikke mer av dette. Det gjør for vondt.
Tina sier jeg alltid er sliten, bortsett fra noen få ganger jeg stresser så mye at jeg glemmer det.
I det siste har jeg vært søvnløs om natta og bevisstløs om dagen. Redd for at vinteren skal bli lang. Ønsker meg en som er min, som kan stryke meg over ryggen og synge meg i søvn når jeg sliten.
Forkynnelse og bevegelse. Friluftsmøter og rockekonserter. Overhøringsforberedelser og nachspiel. Polkagriser og pils. Mannakorn og mannfolkblader. Begravelser og skolestarter. Begjær og anger. Formanende pekefingrer og klamme hender. Snøen som falt. Sola som stekte. Hjulene som rullet og som fortsatte å rulle. År som avløste hverandre.
NÃ¥r jeg vil ha en i uniform, og en i uniform vil ha en som synger i Exodus, hva er egentlig problemet da?
Noen ganger er det fint å ha noe i bakhånd. Noen har det på nøkkelknipet, noen låser det ned i kommodeskuffen, noen har krefter til å gi det bort til de som trenger det mest. Jeg liker å ha det gjemt inne i hånda, deilig å klemme på noe som ikke går i stykker, ikke blir sinna, ikke tar igjen og ikke kommenterer dagsformen.
Hei lille. Det er greit. Jeg har med stand-in hjertet mitt. Hvil deg nå. |
