Jens var den siste som hadde sett henne. Han hadde sett at hun startet opp mopeden, sa han, - at hun spant opp grusen på gårdsplassen før hun føk ut innkjørselen og satte av sted sørover på E6.
Ingen andre hadde sett noe, sa de.
Nå var det gått en uke, og ingen hadde hørt noe fra henne heller…
Jens trippet urolig over gulvet på soveværelset sitt, frem og tilbake, frem og tilbake.
Han skvatt til da det banket på døren, mor stakk hodet inn.
-Ja?!, sa Jens håpefullt.
Mor ristet bedrøvet på hodet, gikk sakte inn i rommet og plasserte en kopp varm sjokolade på nattbordet hans.
Jens sukket. Hvorfor hadde de ikke hørt noe? Hvorfor kunne ikke telefonen ringe? Tenk om hun… Jens ristet av seg de destruktive tankene, og sendte mor et takknemlig blikk.
Hun smilte et forsiktig smil, og gled sakte mot døren. Da hun var halvveis ute snudde hun seg i døråpningen.
-Si ifra om du trenger noe da, gutten min.
Jens nikket stumt.
Mor lukket døren bak seg, og Jens satte seg ned på sengen.
Han grep tak i koppen med sjokolade og tviholdt på den.
Han merket at han skalv, skalv og frøs av engstelse.
Han tok en slurk av koppen og satte den tilbake på nattbordet.
Han lente seg tilbake i sengen og stirret i taket, i løpet av sekunder var han i dyp søvn.
Jens våknet brått neste morgen.
Lyden av vekkerklokken kunne vekke de døde!
Stresset og fortumlet fektet han rundt seg med armene i et forsøk på å stenge av den plagsomme lyden.
Han bommet på klokken, og traff i stedet sjokoladekoppen fra kvelden før, så den deiset i gulvet med et knus.
Da han omsider fikk stengt av det voldsomme spetakkelen, oppdaget han at han hadde forsovet seg!
Glemsk som han var, hadde han glemt å stille klokken 1 time frem.
Det var jo sommertid nå.
Han hoppet raskt ut av sengen og oppdaget at han hadde sovet med både klær og sko på.
Han styrtet ut på badet, hev av seg klærne og hoppet inn i dusjen.
Vannet varmet den kalde kroppen hans, han ville gjerne stått der mye lenger, men han hadde dårlig tid.
Han hoppet ut og tørket seg raskt med et håndkle.
Han surret håndkledet rundt livet og styrtet inn på rommet for å finne rene klær.
I løpet av sekunder var han på vei ut døren med en brødskive i munnen.
Han hev seg på sykkelen og suste av gårde til skolen.
Han tok skogsveien, den var raskest.
Plutselig kom han på at de skulle ha en stor matteprøve i dag.
-Faen!, Jens bannet inni seg.
Med alt som hadde hendt hadde han helt glemt den prøven.
Nåja.. Han fikk vel bare håpe på at frøken ville forstå. Med tanke på dette med Tanja.
Da prøven var unnagjort og Jens var på vei ut døren, ble han stanset av læreren.
Hun spurte om det var noe som hadde plaget ham i det siste.
-Jo, sa Jens. Det er jo dette med at Tanja er forsvunnet.
Læreren så rart på ham.
-Hvem er Tanja?, spurte hun forvirret.
-Hva mener du?, spurte Jens. Hun går jo i klassen vår, frøken.
-Hun er kjæresten min, vi har jo vært sammen i snart 1 år.
Hun forsvant for en uke siden, ingen vet hvor hun er!
-Føler du deg helt bra, Jens?>
Jens følte seg ikke bra.
Han skjønte ingenting. Drev frøken gjøn med ham?
Han gikk sakte ut av klasserommet og ut i skolegården, låste opp sykkellåsen og begynte på hjemveien.
Han bestemte seg for å ta skogveien tilbake også.
Han syklet langsomt innover i skogen og tenkte på den merkelige samtalen med frøken.
Han stirret i bakken mens han syklet ned den bratte skogveien. Han var så inne i sine egne tanker at han ikke la merke til en stor stein midt i veien.
Før han visste ordet av det, lå han i grøfta, med sykkelen over seg.
Buksen var flerret opp på begge knærne, og han blødde stygt fra venstre albue.
Han fikk løftet av seg sykkelen, og stablet seg skjelvende på bena.
Plutselig stod hun foran ham.
-Tanja?, spurte han.
Hun svarte ikke, bare stirret på ham med et tomt uttrykk i øynene.
-Er alt bra med deg?! Hvor har du vært?!
Hun svarte fortsatt ikke.
Jens knep øynene sammen et øyeblikk, for så å åpne dem igjen.
Hun stod der fortsatt, med langt blondt hår, brune, triste øyne og en blomstrete hvit bomullskjole.
Hun så ut som en engel.
Jens tok noen vaklende steg mot henne.
Da han var ca. 1 meter unna strakte han ut hånden.
-Kom, bli med meg hjem. Alle har vært så bekymret for deg, sa han.
Hun sa fortsatt ingenting.
Jens tok et par skritt til og tok tak i hånden hennes.
Han kunne ikke føle henne!
Han så ned på hendene deres.
Han holdt henne jo i hånden, men hvorfor kunne han ikke føle henne?
Han tittet forvirret rundt seg, da han snudde seg mot henne igjen, var hun vekk.
Jens ble stående stiv av skrekk.
Han turte ikke så mye som å blunke engang.
Hvor var hun?
Dette var bare for sprøtt.
Han kvapp til, og falt overende da en fugl flakset frem fra en busk.
Han reiste seg fort opp, og børstet av jakken.
Han følte seg svimmel og uvel.
Han tok noen sakte steg mot sykkelen, mens han stadig snudde seg mot der Tanja hadde stått.
Han reiste sakte opp sykkelen og satte seg på den, mens hjertet hans hamret som tusen ville hester på flukt.
Han begynte smått på hjemveien.
Plutselig fikk han panikk, tankene fòr rundt i hodet på ham! Han tråkket fortere og fortere.
NÃ¥ ville han bare hjem!
Han tråkket så grusen sprutet, slang fra seg sykkelen foran huset og styrtet inn på kjøkkenet!
Mor satt ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe, da han kom styrtende inn!
Svetten silte ned fra pannen hans, og han var kritthvit i fjeset.
Mor spratt opp fra kjøkkenstolen og stirret forferdet på ham.
-Men gutten min! Hvordan er det du ser ut?
-Hva er det som har hendt?
-Mor! Mor!, skrek han!
Du vet hvem Tanja er! Du vet at hun finnes! Og at hun er kjæresten min!
-Ro deg ned litt nå, gutten min, sa hun.
-Hva er det du prater om?
-Ååå, TANJA! Ropte Jens, sint!
-Så, så.., sa mor.
-Sett deg nå rolig ned og forklar meg hvem denne Tanja er.
Nå begynte Jens å bli virkelig skremt..
Hvorfor var det ingen som forstod hvem han snakket om?
-Kjæresten min vel!, svarte han.
-Vi har jo vært sammen i 1 år, på lørdag.
-Men kjære deg, dette visste jeg da ingenting om, sa mor.
-Mor, vær så snill. Det er ikke morsomt lenger.
-Hva er det som ikke er morsomt, gutten min?, spurte mor, forvirret.
Jens sukket. -Vent litt, jeg skal hente årboka, kanskje du da skjønner hvem jeg prater om.
-Når jeg får vist deg bildet av henne! Det er tydelig at du må ha fått et slag i hodet.
Han løp opp på rommet sitt.
Der fant han frem årboka.
Mor stod litt bekymret igjen, nede i gangen og ventet.
Så kom han løpende ned trappen med årboken i hånden.
-Kom og sett deg i sofaen, mor. SÃ¥ skal jeg vise deg!
De satte seg ned i sofaen og Jens slo opp på siden der klassen hans var avbildet.
Der han visste at Tanja hadde stått ved siden av ham på bildet, var det nå ingen.
Tanja var vekk.
|
