"Du så det, ikke sant? Du så det!"
Lisas hysteriske stemme laget et skarpt ekko i det nesten tomme parkeringshuset. Øynene var store og fuktige, og hendene hennes knuget stoffet i frakken min.
"Jeg har alltid sett på deg som en rettferdig mann, Harald, og nå ber jeg deg om å hjelpe meg."
Jeg vred på meg, og ville helst snu meg vekk, slik jeg pleide. Jeg visste hva hun ba om. Det var det samme hun hadde bedt meg om de to siste ukene, og hver gang hadde jeg flakket med blikket, kremtet og til slutt greid å vri meg unna. Jeg kikket ned på henne igjen. Hun hadde vært så vakker da hun først kom til firmaet; ung, blid, med store øyne som kanskje hadde et snev naivitet og sorgløshet. Hun ble snart en populær medarbeider, et friskt pust i vår mannsdominerte verden.
Jo, jeg husket den tiden. Nå lå ansiktshuden hennes stramt over kinnbena, og det en gang så glødende ansiktet var tamt og voksaktig. Det eneste levende ved henne nå, var øynene hennes. De tvang meg til å møte blikket hennes, og dermed innse hva jeg måtte gjøre.
Etter å ha arbeidet i firmaet en måneds tid, begynte Thomas å vise interesse for Lisa. Thomas var avdelingsleder, og samtidig en av mine beste venner. Han var en av få kolleger jeg hadde sosialt samkvem med etter arbeidstid, og delte dessuten min store lidenskap for golf. Han var en vel ansett mann, og det virket som om Lisa satte pris på oppmerksomheten. I begynnelsen.
Vi andre gutta fleipet med Thomas, og ga ham oppmuntrende tilrop mens vi klappet ham kameratslig på skulderen og lo en grov latter.
Jeg hadde trodd det var noe á la det klassiske forholdet mellom sekretær og sjef, som vi så ofte ser på amerikanske såpeoperaer, så jeg lot være å kommentere det på noen måte. De var da begge voksne, ansvarsbevisste mennesker?
Lisas pust kom ut i korte støt. Hun så ikke ut til å ville slippe frakken min, så jeg la hendene mine om hennes for å løsne grepet.
"Du skjønner vel at dette er vanskelig for meg óg?"
Stemmen min var hes, og lite overbevisende. Hun sank litt sammen, og jeg følte at hun ville falle mot asfalten om jeg ikke hadde holdt henne oppe.
Jeg visste at Thomas hadde tatt på henne. Jeg hadde ofte sett ham stryke henne over enden de små øyeblikk han trodde de var alene. Hun hadde reagert og bedt ham holde seg unna. Thomas hadde holdt hendene avvergende opp foran seg og trukket seg unna. Han visste at jeg hadde sett dem, så jeg tok det like godt opp med ham en dag.
"Hun er helt vill etter meg, men hun liker å gjøre seg kostbar. Det gjør alle kvinner", hadde han unnskyldt seg med.
Ja, hadde jeg tenkt. Hun ville nok bare gjøre seg kostbar. Thomas var da tross alt en flott mann.
Flere uker hadde gått, og arbeidsdagene var lange og ensformige. Det eneste som hadde forandret seg, var det faktum at Lisa hadde begynt å betro seg til meg. Hun visste også at jeg hadde sett hva Thomas gjorde mot henne, og søkte derfor trøst og forståelse hos meg. Jeg hadde vist sympati på min egen trauste måte, og kunne ikke forstå hvordan jeg kunne hjelpe henne. Hun hadde bedt, bønnfalt og grått, akkurat som hun gjorde nå. Jeg var da en moderne mann som kunne skjelne rett og galt. Jeg var for likestilling, men engasjerte meg ikke i lengden. Bare jeg kunne gå på arbeid hver dag, brødfø meg selv og ta vare på mitt, var jeg fornøyd. Dette livet hadde fungert en god stund nå, uten forstyrrelse, men nå ba altså denne desperate kvinnen meg om hjelp. Hun ba meg angi min beste venn.
Han hadde gjort det den samme dagen. Tatt på henne, strøket henne over håret. Jeg var blitt svært obs på det den siste tiden.. lisa orket nesten ikke reagere. Hun var utbrent, og øynene hennes viste en kulde som nesten skremte meg. Jeg ba henne anmelde saken selv, uten min innblanding, men hun var redd hun ikke ville bli trodd. Hun trengte meg på sin side.
Lisa gråt åpenlyst nå.
"Hva hadde du gjort om det var din egen kone det gjaldt?", nærmest skrek hun. "Eller din datter? Ville du tatt affære da? Dette kan hende enhver kvinne."
Jeg så ned på den ynkelige skikkelsen som nå satt på asfalten. Dette var virkelig ikke mitt problem. Jeg hadde ikke gjort noe galt. Thomas hadde fortalt at jeg var på randen av lønnspålegg, og kanskje en forfremmelse. Å involvere seg i denne saken ville føre til en lang og smertefull prosess, og i tillegg sette meg i en posisjon jeg ikke ville være i. Lisa så opp på meg en siste gang, før jeg snudde ryggen til og spaserte vekk. Det var ikke min tur til å spille Moder Theresa.
|
