Regnet sildret på utsiden av de nedduggede bilvinduene. Hun satt stille i baksetet og ventet. De såre tårene hennes hadde nå tørket, selv om klærne enda var fuktige etter det kraftige regnskyllet. Sinnet satt som en verkende klump mellom ribbeina hennes, og hun knyttet hendene til knokene hvitnet. Hvorfor skulle hun la seg såre hver gang? Hadde hun ikke lært? Hun presset pannen mot den kalde ruten og knep øynene sammen. Hun kjempet i mot, men det hjalp så lite. Tårene var et faktum.
Det hadde hendt så ofte; hun hadde grått og bitt tennene sammen mens hun ba en eller annen gud om å ta henne vekk fra det livet hun levde.
Hun betraktet menneskene på parkeringsplassen, som hastet rundt med sorte paraplyer, mens de trakk jakkene sine tettere om seg. Mødre dro barnevognene inn under tak, og torgselgerne dro varene sine i sikkerhet. Regn i midten av juli. Trist, vakkert og symbolsk for det som rørte seg i henne. Kontraster. Lys og mørke. Det vakre og det uskjønne.
Ingen ville høre på henne. De avbrøt setningene hennes og vasket dem ut av minnet, for så å oppsøke andre mennesker. Hun hadde strakt seg mot dem, søkt varmen deres med sine tause skrik, men hadde samtidig blottlagt seg. Såret gang på gang. Hun var ikke klar for den kyniske verdenen, der mennesker gikk over lik for å oppnå det de ville, og hun kunne ikke skjønne hvordan andre hadde tilpasset seg.
Hun tok en rask kikk i speilet og kunne se at ansiktet var stripet av tårer. Øynene var rødkantet, noe som ga de blekgrønne øynene hennes en skarpere nyanse.
Noe utenfor fanget hennes oppmerksomhet. En ung mann slentret ut av en telefonkiosk.
* Han snurret rundt en gang, forvirret. La ikke en gang merke til regnet som trakk gjennom klærne hans, og gjorde ham våt til beinet. Han satte seg på asfalten og gjemte ansiktet i hendene. Håret hans hang tjafsete fram i ansiktet. Han ignorerte de menneskene som sendte ham skjeve blikk. Ingenting kunne forverre den tilstand han var i. Ingenting kunne hjelpe. Han satt fast i et spor han ikke kunne komme ut av, og regnet, regnet i juli...
* Stedet var nå folketomt, og regnet slo, om mulig, enda hardere i bakken. Store, såre dråper, lik hennes tårer. Himmelen mørknet og tordenen rullet i det fjerne.
Han ble betraktet av de blekgrønne øynene bak den nedduggede ruten. Hun kunne bare se konturene av ham, farger som fløt i hverandre som i en mørk akvarell. Hun kunne ikke motstå det. Til tross for at hun hadde fått sine utstrakte hender såret tidligere, kunne hun ikke la være. Det hadde samlet seg i henne, som en kraft som hadde ligget latent i henne siden hun ble født. Hun steg ut av bilen og nærmet seg den unge mannen på fortauet. Hun plasserte en hånd på skulderen hans. Berøringen førte til en reaksjon hos ham. Han snudde seg brått og så opp på henne. En bølge av innestengte følelser fór gjennom ham da hans øyne møtte hennes. Gjenkjennelse. Hun var det han var.
Hun ble stående slik en stund. Det var kun dem igjen nå. Det kraftige regnskyllet hadde jaget alle hjem den ettermiddagen, og parkeringsplassen lå stille og rå igjen. Det stumme ekkoet av stemmene deres var det eneste som var igjen. Han reiste seg, kikket bort på henne. Uten et ord gikk de begge tilbake til bilen hennes.
Himmelen blinket av lyn, og tordenen rullet. Det eneste han kunne se var hennes fuktige, blekgrønne øyne. De fylte hele hans verden nå. Hun skalv og kjente det våte håret hans i munnen. De fant hverandre, overlot sin egen smerte til den andre, mens naturkreftene rev og slet i bilen. Hun så på sin egen bleke hud mot hans mørke. Kontraster. Regn i juli.
Det var blitt stille nå. Regnet hadde skylt vekk alt. Naturen var klar for en ny begynnelse. |
