Det kjører en buss gjennom de mørke, stille gatene. Det er sent, veldig sent, og bussjåføren er trett. Han vil hjem til kona si for å spise kveldsmat. Men han vet at det ikke går. For ingen hjemme kunne spist kveldsmat hvis ikke han hadde kjørt buss.
Bakerst i bussen sitter det en mann. Han snufser i ett sett og snyter seg i skjorteermet når han tror at ingen ser det. Det kjennes ut som om hodet hans koker, og han skulle helst ha vært under ei varm dyne med selskap av en tørkerull og en kopp varm melk akkurat nå.
Men akkurat denne bussturen er visst ganske viktig. Han nyser tre ganger og fomler fram ett drops fra lomma. Han børster noen rusk av det og putter det i munnen. Ja, ja, det smakte da ikke så fælt.
Sjåføren kikker i speilet en gang i blant. Bussen er nesten tom, det er bare tre personer som sitter der. En gammel dame, en ung fyr med rosa briller og en eldre herre som sitter og snufser.
Den eldre herren ser ut som han har med alt han eier i en tursekk. Han ser ikke ut som noen uteligger, bare som om han skal reise veldig langt, og aldri komme tilbake igjen.
Mannen sitter bak i bussen og kikker ut av vinduet. Det er mørkt ute, men den glitrende stjernehimmelen skinner ned mot han som lykkelige barneøyne. Han gleder seg til å komme til bestemmelsesstedet. Gleder seg til å få komme hjem, til der han virkelig hører hjemme. Han kjenner en tåre piple fram i øyekroken. Han nekter å tørke den bort, lar den bare renne. Han lar den renne, fordi han er glad, tross forkjølelsen. Men etter hvert begynner det å bli ekkelt og klissete i ansiktet, og han må fram med skjorteermet igjen, som begynner å bli temmelig vått.
Sjåføren vet at de snart er framme. Bare en halv time til nå, så er han ferdig på vakt. Han gleder seg, selv om han vet det er det samme kjøret i morgen, og i overmorgen og alle de andre dagene etter det. Men akkurat i kveld skal han bare leve i nuet, som det heter.
Mannen bakerst i bussen begynner å kjenne seg helt elendig, han ramler ut i midtgangen og får kavet seg opp på føttene. De to andre passasjerene kikker bak seg, skjønner ikke hva som skjer. Mannen får dratt seg til utgangen og brøler til bussjåføren at han skal stoppe. Bussen stopper, og mannen får endelig ut i frisk luft. Han kjenner det trekke seg sammen nede i magen og løper over veien for å kaste opp i veikanten.
Sjåføren sitter og venter på at mannen skal komme inn igjen, han priser seg lykkelig for at det ikke ble noe spy i bussen.
Mannen går over veien igjen og blir stående foran bussen for å få hentet seg litt inn igjen. Han føler seg mye bedre, og er overbevist om at de siste to kilometerne vil gå veldig bra.
Sjåføren detter ned i sine egne tanker i et lite sekund, og plutselig har håndbrekket utløst seg. Før han rekker å reagere, er en lykkelig, men akk, så forkjølet mann overkjørt.
Han stopper bussen og styrter ut, hjertet hans banker, og han vet det ikke blir noen kveldsmat på han i kveld, og ikke på mange kvelder etterpå. |
