Mange av de som skriver leserinnlegg eller små fortellinger gjør det fordi de har lyst. Det gjør ikke jeg. Etter at onkel og familien kom tilbake etter 10 måneder i Uganda, og jeg fikk høre deres historie, hadde jeg ikke noe valg – jeg bare måtte.
Spedd innimellom alle de gode opplevelsene som Afrikas har å by på fikk de også møte fattigdom, sult og sykdom. Kontrastene til deres egen hverdag fra Norge var stor – langt større enn de trodde var mulig.
Utenfor den store jernporten til huset deres, hvor den væpna vakten hilste smilende hver morgen, skjulte det seg et liv som var skjørt og som vekslet mellom dansende glede og bunnløs sorg. At livet tar og at livet gir fikk en helt ny mening.
Av ren høflighet ansatte de en hushjelp. Hun kom tre dager i uka, vasket tøy, tok oppvasken og gjorde rent i huset. Den vesle lønna hun fikk var nok til at datteren på 15 kunne fortsette på skolen. De hadde egentlig ikke råd til det etter at faren døde, og hun var for stolt til å ville ta imot pengene som en gave. Å kunne jobbe for dem som hushjelp var noe helt annet!
Ute i gata var det stadig barn som lekte, små støyende og glade barn med biler av blikkbokser, taustumper som hoppetau og trillende latter. De ble jagd av vaktmannen dersom de kom for nærme porten, men en av dem snek seg stadig nærmere. Han var nysgjerrig på den hvite lille gutten med de blå øynene.
En dag Håvard på 4 var i gårdsrommet sammen med sin mor fikk den lille gutten komme innenfor å leke. På tegnspråk og engelsk fikk han fortalt at han bodde lenger borti gata. Snart var de to guttene i vilter lek mens de snakket sammen på hvert sitt språk. Det tok ikke lang tid før de ble gode venner. Selv om de ikke forsto hva den andre sa lekte de som barn flest.
Det gikk ikke mange ukene før to-tre gutter til var en del av gjengen. Etter hvert lagde de sitt eget språk, en blanding av engelske og norske ord, mens ansiktsutrykk, latter, tårer og kroppsspråk fortalte resten.
En dag kom et begravelsesfølge forbi porten. Guttegjengen fulgte bak og kunne fortelle at ei ung nabokone var død av AIDS. De visste ikke riktig hva det var, men de visste av livet utenfor porten at mange døde av det. Vakten kunne fortelle at hun tross alt ble 30 år!, ikke så galt i et land med forventet levealder på 47 år.
Etter at følge hadde passert ble guttene værende for å leke. De fant på mye morsomt sammen. Blikkbokser ble etter en del plundring greie lekebiler, de spilte fotball og var henrykt dersom de fikk være med inn for å se på TV.
En dag kom ikke Chafix, en av kameratene. Heller ikke neste dag var han med guttegjengen. Håvard spurte etter han, men de andre trakk på skuldrene. Flere dager gikk uten at de hørte noe.
En dag kom faren hans forbi. Han fortalte at Chafix var død. Han hadde fått malaria og var fort blitt veldig syk. Foreldrene hadde ikke råd til medisinene han trengte. Det kostet 80 kroner. Hvorfor kom dere ikke til oss og sa i fra?, spurte de.
Det ville vært for mye å be om, svarte faren stille.
Av og til blir jeg flau når jeg ser hva vi som har det så godt beklager oss over. Vi har overflod av det meste, likevel er det som regel ikke nok. Vi har medisiner mot AIDS, men hvorfor er den stort sett bare til oss i den rike verden?
Er ikke et liv i Afrika verd like mye som et liv i Europa og Amerika?
Ved å fordele godene og rikdommene i verden litt mer rettferdig hadde kanskje den unge nabokona fått medisin mot AIDS og fått sjansen til å nærme seg levealderen for kvinner som i Norge er 82 år.
Vi har ikke malaria, men vi får vaksine mot vanlige sykdommer som meslinger, kusma og røde hunder. Dette er sykdommer mange barn i Afrika dør av. Når vi vet hvor lite det koster og gi et barn et nytt liv – ei framtid – hvorfor gjør vi det ikke?
Er ikke et liv verd mer enn 80 kroner? |
