I 1986 skjedde det en åpenbaring for oss vanlige nordmenn. Norsk Tipping lanserte pengespillet lotto. Til behagelig musikk kunne vi drømme oss bort til sydhavsparadis og et liv i luksus, mens tallene på ballene kom slik som vi hadde forutsett. Hvorfor investere store penger i lusne norske bedrifter, når man med hele tyve kroner kunne vinne nytelse og omverdenes misunnelige blikk? Å plukke ut syv tall av totalt trettifire var alt som skulle til for å realisere drømmen midt i jappetidens gullalder.
Alt virket så enkelt til å begynne med. Folk spilte som gale. Svigermors fødselsdato kombinert med tante Gudruns bryllupsdag, kunne utgjøre vinnerlykken. De magiske tallene som skulle få deg opp av gjørma. Over alle de andre. Men årene gikk uten særlige resultater. Selvsagt hadde du klart å plotte in fire rette pluss ett tilleggstall i ny og ned, men det kunne da en idiot klare. Misnøyen begynte å bygge seg opp. – Var det ikke snart din tur?
Det var selvsagt de vaskeekte norske nesten – millionærene som først så at disse nye lottoyplingene ikke var som de selv. Langt der i fra! For det første; alt de hadde prestert var å velge de same tallene som noen stygge rød plastballer. Krysse av noen ruter på et papir og vips kunne de kalle seg millionærer! Ikke her i landet, nei. De skulle mer til enn en ”hard cash” for å kunne kalle seg millionær i Norge. Korrekt sosial oppstand og riktig bruk av pengene, er vel så viktig.
En ekte millionær setter seg for eksempel ikke på første fly til Grand Canaria for å feire en vellykket handel. Det ekte millionærer mest ikke har så mye til overs for lottomillionærer er deres irriterende jordnærhet. Å fortsette i vaskejobben på kjøpesenteret når man har mangfoldige millioner i banken, er stikk i strid med den sanne millionærens ånd. Har man penger, skal man vise at man har det. Koste hva det koste vil. Er man hevet over resten av samfunnet er det ingen grunn til å ligge lavt.
For den vanlige millionæren er det også provoserende å se hvordan den sosiale etikette ikke blir overholdt når pengene komme på bok. Har man så mange nuller på kontoen at man ikke kan telle dem med første øyenkast drar man ikke til den franske rivieraen i campingbil og med grilldress.
Hva skjer da egentlig med lottomillionæren når han sitter der i stresslessen med smekkfull bankbok, mumler ”Værdal’n” for seg selv og ser på trekningen i reprise? Har han oppnådd drømmen? Har han kommet til det stadiet hvor han ser at det finnes viktigere ting her i livet enn penger? Langt i fra! Han vet simpelthen ikke hva han skal bruke denne plutselige rikdommen til. En mangeårig drøm som med ett gikk i oppfyllelse. Hva nå? |
