" I det land, hvor den menneskelige stræben efter vinding har nået sin højeste grad af frigjorthed, nemlig De Forenede Stater, tenderer den i dag, efter at være afkledt sin religiøst-etiske mening, til at forbinde sig med med den rene og skære kamplidenskap, der ikke sjældent ligefrem giver den et præg af sport. Ingen ved endnu, hvem der i fremtiden skal bo i jernburet, og om der ved slutningen af denne enorme udviklingslinie vil stå helt nye profetier eller en vældig genfødelse af gamle tanker og idealer – eller i stedet derfor en mekanisert forstening, pyntet op med en krampagtig tagen sig-selv-højtideligt. Så kunne ganske vist denne kulturudviklings 'sidste mennesker' få leijlighed til at sande det ord: Fagmennesker uden ånd, Nydelsesmennesker uden hjerte. – dette intet innbilder sig at være steget op til et aldrig før nået stade i menneskehedens historie'"
Forsøk på å belyse fragmenter ved begrepet
" New Wave Sublime Cinema".
Av Leander Djønne
I kollektivets underbevisste dyp er forsvarsmønsteret basert på ideer om erfaringer fra hendelser vi har sett, hørt, kommentert og omplassert via performative indentiteter som utleves mot hverandre. Disse opponentene tilkjennegir seg ofte gjennom subjektets ønske om tilbaketrekning, originalititet, den genuine kreativitet gjennom bærekraftige arbeider.
Arbeidene er ment å fungere som elementer av en universal produksjonsmekanisme representert gjennom tillsynelatende flatterende tillstander av fordekte, intrikate og muterte hybrider av nøye utvalgt billedemateriale.
I møte med Munan Øvrelids rearrangementer av det storslagne "mennesklige tilvirkede livet" (poesi, krig, fødsel, død etc) og de nye formene for "nakent liv",
(fra situasjoner vi kjenner fra det globale politiske miljø) ser jeg tydelig denne nye singulære tendensen som bare gir mening i å overskride sin egen kulturelle "kastesløshet" i det "arbeidet" approprierer prosessenes synliggjørelse gjennom en slags ny form for partikularisert sublimhet.
- Eksempel fra; Konsekvensen av allmen samfunnsmessig vagabondisme #1.4 (1)
"Så lenge det eksisterer strukturelle forskjeller i samfunnet, vil det alltid finnes representative former for avvik. Det strukturelle avvik og den spesifikke avvikelse fungerer som en naturlig kraft overfor dannelsen av felles normativitet. Dette skjer fordi avviket naturlig sammenføyer de mangfoldige værensformer uten at de endrer sitt strukturelle og spesifikke innhold.
I møte med faktum at rebellen ikke gjør annet enn å bekrefte strukturens normativitet,
denne regelbundne rytmiske produksjonen av nye institusjonelle fasetter, stadige nye fragmenter innefor diverse disipliners selvproblematiserende diskurser, virker det fåfengt, nærmest selvutslettende, å legge frem et utsagn om at man går alene i persepsjonens populærjungel, siden bidragsyteren "normalt" ikke representerer annet enn en kulturell trampeturist på villfarelse i nettopp det system vedkommende prøver å kommentere eller løsrive seg ifra."
Øvrelid prøver ikke å nedbryte, fordøye, ei heller postulere eventuelle malstrømliknende idealtyper, men flytter disse poetiske "idealobjektene" inn under systemets synsfelt. Dette systemet kan være alt fra samfunnslivets offentlige maskineri og dets integrerte synlige funksjoner, til den suverene makts forfølgelse av det statlige statsløse "individet" gjennom (den fiktive?) unntakstillstanden.(2)
Mobiliseringen av det psykedeliske, narkotiserte, selvreferensielle private og offentlige innhold, der så og si ligger mellom systemet og horisonten, er, eller snarere "blir" en konkret måte å omsette den transcendente, okkulte, rene og jomfruelige drøm til en enhetsskapende aktivitet. På mange måter hva Slavoj Zizek kaller kaffe uten kaffe, alkohol uten alkohol, politikk uten politikk osv. En tilstand der politikk sees som ren formalisme…
Rebellen eller "idealobjektets" uendelige lag av metafysisk unndragelse og en bittersøt smak av kasteløshet trenger seg frem til å bli de "ekte" former for liv. Repeterende skrikende mønstre, lik kirkebrennerens ambivalente mekanisme som opprettholder vedkommendes "sosialmaskinelle" likevekt…
Vi "kasteløse" fryder oss på lik måte over denne muligheten til prise de storslagne brannene, – enhver dystopi som kan drive rovfrift og nedsklakting av de identitetsbærende motivasjoner som skaper en kulturell krise med etterfølgende undergang. Med dette mener jeg latterligheten vedrørende disse motkulturene som benytter seg av symbolske utrykksformer der de den ene dagen omsetter hele sin motstand i en brosten som kastes mot butikkvinduer, neste dag danses det steppedans til elektrofunk, den tredje dagen bygges det provisoriske urbane barrikader, den fjerde dagen jages politiet gjennom gatene etc.
Om ikke annet, ligner disse imbissile prolatenes tilsynelatende Aktive politiske funksjoner, de fremmedspråklige primitives storslagne forfall. (Se Apokalypto av Mel Gibson).
Som tilskuerere av denne sublime, suggerende og urovekkende pasjonerte narrasjon, ligner vi passive redde individer i kirken.(..med store hvite kuler i hodet stirrende tomt ut mot den store sorte skjermen i mørket…)
Vi "blir" disse som det alltid lykkes predikeren, tilsynelatende uanstrengt, som om predikeren finner opp de mest forferdelige profetier på stående fot, å fylle tilhørernes/iaktagernes hjerter med en følelse av endeløs tomhet, nervøsitet og samvittighetsnag, -så mye at ikke en eneste drar "hjem" uten å være kritthvit i ansiktet, gulpende på sin egen drøvtyggede kulturbesudlede galle.
Motreaksjonen hos Øvrelid er å vise den den kjønnsmuterte bio-organismens evne til å være tilstede uten å være der, en evne til å innlære en handling men utføre en annen, en evne til tilpassning og avvik på en og samme tid.
Kan dette "bli" nytt sublimt stigma…?
" Retten til å holde noe skjult for systemet er en viktig mekanisme for individet og tjener til at det kan inngå i forskjellige relasjoner og situasjoner uten å føle seg prekær. Videre kan "ekspertene" medregne aksept når de avslører, eller åpent anvender deres kjennskap om avvikerens sosiale identitet. Betingelsene for legalisering av 'den nomale avviker' forutsetter en form for stilltiende samarbeid. Først da kan avvikeren tillate seg fortsatt å bevare en positiv innstilling til normene, og først da vil andre passe på å respektere hans hemmelighet" (3)
Fotnoter
1. Første og siste ledd i avhandlingen om New Wave Sublime Cinema, by Leander Djønne, s. 77, Sveku Reltih Tract Society, 2008.
2. Jeg tenker da på det biopolitiske søkelyset som kastes på "unntakstilstanden i en original struktur som omgir levende individer. Dette fremgår tydelig etter at presidenten av De Forente Stater den 13 November 2001, brukte begreper som "indefinite detention" og "trial by military comissions" av statsløse mistenkt for terrorisme.
Se Giorgio Agamben, 'State of Exeption' p. 3, 51. The university of Chicago press.
3. Goffman: Stigma (1963) s. 162 |
