Denne oppgaven tar for seg diskusjonen om dødsstraff, hvilke land utfører dødsstraff, er det etisk riktig, humant, eller gjør den rettsloven like skyldig i drap som offeret? Oppgaven tar for seg like spørsmål, men hovedtemaet for oppgaven er hypotesen: dødsstraff bør stride imot menneskerettighetene.
Dødsstraff har blitt benyttet av flere land opp igjennom tidene. Det har vært forbrytelser som mord, landsforræderi og blasfemi som har resultert i flesteparten av dødsstraffene. Til og med i Norge har dødsstraff blitt praktisert, men ble avskaffet så sent som 1979, men flere land i dag holder denne straffeformen gående. 38 av de 50 delstatene i USA praktiserer dødsstraff, dette har de alltid fulgt, bortsett fra en periode på rundt ti år i 60-70 årene. I dag sitter det hele 3366 personer i dødscelle og venter på sin dom. Kina, Iran og Sauda Arabia er de landene som henretter flere innsatte enn USA. Kina henrettet i 2005 minst 1 770 personer og ”topper” listen over land som henretter dødssfanger, fulgt av Iran, Vietnam og deretter USA. Hele 69 land praktiserer enda dødsstraff. I 2005 ble 5186 dømt til døden i 53 land, og 2148 henrettet i 22 land. Tallene er mest sannsynlig større, men det blir gjort enkelte dødsstraffer utenom rettsvesenet som ikke blir registrert. Det har blitt utført flere metoder for dødsstraff: skyting, henging, giftsprøyte, elektrisk stol, gasskammer, halshugging og steining. I dag er det giftsprøyte og den elektriske stolen som er det vanligste og det mest ”humane”.
I menneskerettserklæringen er det flere artikler som omhandler liv og straff:
- Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
- Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Dødsstraff er en straffemetode som innebærer en dødsdom over den skyldige som har begått en eller flere forbrytelser. Dette er et brudd i menneskerettighetene, siden alle har rett til liv. Dette betyr at ingen skal ta fra en person sitt eget liv. Det bryter også punktet om at ingen skal oppleve umenneskelig og/eller nedverdigende straff. Det er nemlig dette rettsapparatet gjør når de utfører dødsstraff. Hver gang rettsvesenet utfører dødsstraff på en person, er også det et drap, likegyldig med andre. Et overlagt drap.
Amnesty International er en organisasjon som jobber for mennesker og dets rettigheter. Helt siden den ble opprettet i 1961 har den jobbet hardt for å få frikjent blant annet dødsdømte fanger i forskjellige land. Organisasjonen jobber for at fanger ikke skal bli misshandlet, behandlet dårlig og de prøver å få dømte til å slippe unna dødsstraffen. En måte de gjør dette på er gjennom brev og e-post til myndighetene som har ansvar for de forskjellige fangene. På bare noen få dager kan Amnesty International skrive flere tusen brev til myndighetene, personene eller landene saken gjelder. Amnesty International er imot dødsstraff og de jobber mot det i form av brevskriving, oppfordring, påvirking av store bedrifter og organisasjoner som har en del å si for et land der dødsstraff praktiseres, og de sprer rundt informasjon om dødsstraff til alle, slik at alle skal få innblikk i hvordan det blir gjort og er. Amnesty International i Norge har 45 store grupper som arbeider mot dødsstraff og hvert år blir det satt i gang 3-4 store aksjoner med brevskriving i form av e-post til dødsstraffpraktiserende land.
Det arbeidet Amnesty International gjør for å hindre og avskaffe dødsstraff er både hensiktsmessig, gjennomførbart og akseptabelt. Det er hensiktsmessig fordi de prøver å hindre flere dødsdommer og at liv blir tatt, dette er også gjennomførbart siden sparing av liv er en menneskerett et menneske har, og drap på en skyldig dømt dødsfange gjør det bare verre igjen for den skyldiges familie. Det er akseptert fordi liv blir spart og den skyldige sitter i fengsel og er ikke en trussel for samfunnet.
På den andre siden er det problemer med å spare alt liv, det er nemlig for dårlig fengselsplass og myndighetene har ikke plass til alle. Men noe som er hensiktsmessig, gjennomførbart og akseptabelt i denne sammenhengen er prioritering. De fangene som utgjør en trussel for samfunnet, de som det ikke er trygt å ha ute blant folk må bli prioritert høyest når det kommer til fengsling. De ”mindre” lovbryterne – ”annenrangsforbrytere” må få en annen form for straff, for eksempel prøveløslatelse med sterk oppsyn. På denne måten blir det plass til de ”alvorlige” lovbryterne og samfunnet blir vernet fra de virkelige lovbryterne.
I perioden mellom 1977 til 2006 har 1057 blitt henrettet av rettsvesenet i USA. Av dem var 604 hvite, 360 afroamerikanere, 69 latinamerikanere og 24 indianere og asiater. De fargede er klart overrepresentert siden det er kun 12 prosent svarte i befolkningen som helheten, mens 34 prosent av de henrettede er svarte. Det er også forskjell mellom hvite og svarte: det blir riktignok drept like hvite som svarte i USA, men hele 80 prosent av de dømte har drept en hvit person. En annen ting er at en hvit som dreper en svart har større sjanse til å komme fra det uten dødsdom, mens en svart som dreper en hvit har 11 ganger større risiko for å bli dødsdømt. Det er altså forskjellbehandling innenfor rettsvesenet som praktiserer dødsstraff, noe som igjen bryter menneskerettighetene: ”alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæringen og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.”
Dødsstraffpolitikken fører med seg mange spørsmål, et av dem mest sentralt: Hva med de uskyldige? Det er mange som tror at dødsstraff kun blir brukt på personer som har tilstått forbrytelsen eller i saker der beviser forteller 100 prosent sannhet. Dette stemmer i mindre grad. Dødsstraffprosessen kan ta opptil 10 – 20 år, eller av og til bare noen timer. Statistikk viser at i løpet av de siste 30 årene har hele 118 dødsdømte fanger vist seg å være uskyldige. Det virker som om politiet og myndighetene forsker grundig på de ulike sakene denne perioden, siden de klarer å oppklare saken og derfor ”redde” et liv. Men hva med dødsstraffprosessen som tar bare noen få timer? Det kan til nå vært flere som har blitt straffet uskyldige og har måttet bøte med livet. Dette viser nok et brudd på menneskerettserklæringer som:
- Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning
- Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krever grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
Mange hevder at dødsstraffen og rettsvesenet fungerer som det skal siden de klarer å finne skyldige som faktisk er det motsatte før det er for sent. Men dette er å se litt kort på det. Det er nemlig slik at en sak som er ferdig, har store vansker med å bli tatt opp igjen i søken om nye beviser og eventuelt frikjennelser. De fleste sakene som bli gjenopptatt skyldes foreninger eller andre personer som har jobbet på spreng både natt og dag for sin ”dødsdømte fange” om å ta opp saken. Altså etter mye ja og men fra rettvesenets side. Frivillige må altså inn i systemet og nærmest tigge om å påvise nye beviser for å få tillatelse. Det høres også med i historien at de 118 dødsdømte fangene satt gjennomsnittlig åtte år i fengsel før de ble løslatt. Svart på hvitt har rettsvesenet tatt åtte år av livet til uskyldige mennesker.
Tallet på hvor mange som har lidd seg gjennom fengsling, og deretter dødsstraff er det ikke mulig å finne svar på. Men det har høyst sannsynlig skjedd. En person ved navn Todd Willingham ble så tidlig som i 2004 henretter. Han ble dømt til døden i 1992, i den elektriske stol for ildspåsettelse der tre av hans barn omkom. Han hevdet hele tiden at han var skyldig dømt, og at brannen tok til av naturlige årsaker. Det siste han sa før henrettelsen 2004 var: ”Det eneste jeg vil si, er at jeg er dømt for en forbrytelse jeg ikke har begått. Jeg har sittet i dødscelle i 12 år for noe jeg ikke har gjort“
(http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/E940EFB2BEFA5F7EC1256FB8003C7A0D)
Etter henrettelsen ble saken tatt opp igjen av noen journalister. De etterforsket saken og fikk hjelp av diverse eksperter. Til slutt kunne de komme med en ny forklaring, det viste seg at brannen hadde blitt til ved naturlige årsaker og at Willingham ble uskyldig henrettet. Dette er helt uakseptabelt, det skal ikke forekomme uskyldige offer i slike saker, de er ille nok med de skyldige. Et tiltak som kan gjøres her er faktisk å etterforske saken og ta tak i ting tidligere. På denne måten blir ikke ting forhastet og uskyldige liv blir spart. Tiltaket må altså være å etterforske alle saker, til og med flere ganger og raskere enn før. Det er ikke riktig at dødsdømte skal først få straffen over seg, og så må vente 10-20 år til ”dommedagen”. Hadde saken om Todd Willingham blitt etterforsket nøyere og raskere, kunne han ha levd i dag. Grunnen til at saker blir liggende så lenge er kanskje også mangel på teknologi, de hadde kanskje ikke de ekspertene i 92 som i 2004 som klarte å bevise Todd’s uskyldighet. Men nøyere etterforsking er absolutt mulig, og er både akseptabelt på grunn av sparing av eventuelle uskyldige liv, gjennomførbart fordi det finnes nok etterforskere og eksperter som kan undersøke saker og til slutt hensiktsmessig fordi dødsstraffer blir mindre brukt.
Dødsstraffen går altså utover grensene om menneskerettighetene. Denne typen form for straff gjør rettsvesenet til mordere, i likhet med de skyldige dødsdømte. De er med på overlagt drap, uten å bli straffet for det. Dødsstraff gir familiemedlemmer og nære venner til de skyldige sorg, tap og savn. Det er også bevist at dødsstraff ikke virker avskrekkende, drapstallene går ikke ned om en stat innfører dødsstraff eller omvendt. Hva hjelper det da? Det blir bare å drepe for å drepe, det har ingen hensikt og strider derfor mot mange artikler i menneskerettserklæringene. Man skal ikke ta liv, man gi nedverdigende straff, ferdig med det! |
