”JÆVLA DOMMER!!” er vanlige ord fra en gjennomsnittlig fotballtilhenger; mann i førtiårene, lubben og ølmage, og kanskje et snev at aggressivitet. De sitter med et skjerf rundt halsen som de har betalt 400 kroner for med ”Norge”, eller ”Vålerenga” , eller med navnet til et annet favorittlag på.
Stolen, en vanlig grønn stol foran TV-en med en spake på siden slik at en kan ta ut fotlenet. En koppholder på hadde vært genial. Det er mye å gjøre for en fotballentusiast før kampen begynner. En må skru på TV-en, hente øl og chips, legge frem kupongene fra tippekommisjonæren fint og systematisk på bordet, og å ta ut fotlenet.
Det er lørdagskveld, folket er samlet. Mannfolk som sitter og glaner inn i de dumme TV-boksene til de blir firkantet i øynene. De har satt seg godt til rette i godstolen, og har selvsagt funnet frem øla og chipsen. Uten øl og chips hadde blitt det samme som briller uten styrke, en kan ikke se uten! Når vi snakker om briller, så trenger vel kanskje dommeren det. I følge de som sitter hjemme. ”Herreguuuud! Skaff deg briller din jævla dommer!” Det sitter halvfulle karer som tror de har mer peiling enn dommeren som har dømt i femogtyve år. De sier også; ”tss, det der kunne jeg gjort selv, med ett brukket ben til og med.” Hvorfor i huleste sitter de hjemme og SER på fotball da? De spilte gjerne fotball tidligere i livet, på miniputtlaget for vel 30 år siden, der de svømmer i alt for store drakter som de har arvet etter de store guttene på G 16.
22 menn, en lærkule og et areal på 6000 kvadratmeter, og hva så? Hvorfor er de fan av ett spill der de må stirre i over en og en halvtime, eller 90 minutter, eller hele 5400 sekunder for å være mer nøyaktig, på at noen sparker en lærkule seg i mellom? Kanskje det blir litt spennende av og til når de faller og slår seg, men det er jo bare til å blåse på så er det bra igjen, er det ikke? Fotballspillere kan sammenlignes med barn. De faller og slår seg, de gråter og vrir seg om. Så kommer store sterke pappa og sier med ett trøstende blikk; ”skal jeg blåse på?” Etter ett eller to lange blås, er alt i fineste orden igjen, og de er oppe og leker. Samme er det jo med fotballspilleren. Han faller, slår seg, legger seg ned og vrir seg, ”faker” litt, dommeren kommer, frispark, og da reiser fotballspilleren seg, og alt er bra.
De lubne fotballidiotene som sitter ”stucked” i stolen hjemme. Den eneste gangen de forlater stolen er for å tippe. I den vakre dagens teknologi kan fotballtippere tippe på nettet. Ikke på de firløpende traverne, men de tobente. Vanlig tipping, langoddsen, oddsbomben og vinneroddsen. Ca. 150 kroner dagen blir betalt av de mest ivrige, eller mest spillegale, for at fotballspillerne skal få de øredobbene de ønsker seg. Gevinsten for tipperne er langt mindre. Det de sitter igjen med er kona som gjerne ville brukt de pengene på en flaske vin og fire sjokoladeplater for akkurat de pengene.
Fotballhekta idioter er ok folk, men de må snart lære seg at fotball er ett spill, ikke et liv. De snakker om fotball med kameratene på fritiden, med kollegaer på jobb. De tråler gjennom alle internettsider gjennom dagen for å få med seg siste nytt. Om bare fotballinteressen var jobben til disse mannfolka, så hadde de tjent en formue.. |
