Om å leve på bølgetoppene..
- Mens du ennå tror at de finnes.
Første møte; Jeg er full; hun setter seg foran meg; spør om noe. Ser på
meg med de store blåe øynene sine; jeg prøver å holde blikket hennes; men
jeg ender med å skotte i alle retninger; det blir ofte slik; hun snakker
om Venezia; om kanaler, italiensk iskrem, prammer og håpløse italiener med
vakre dikt og sleske smil. Jeg vet ikke hva jeg snakker om; det må vel
være noe om livet, døden og kjærligheten; pleier å være det; jeg er alltid
sjarmerende når jeg er full.
Det er den unge piken med det blonde håret sin bursdag; hun studerer
økonomi. Jeg hadde hatt med bursdagspresang til henne; jeg kjøpte vin til
henne; jeg liker henne; men bare som en venn; hun er herlig; tror kanskje
hun liker meg litt; og her satt jeg altså med en pike med langt ravnsvart
hår; med de blåeste øynene i hele verden; og hun ser litt ut som en
sigøynerpike; vet ikke hvorfor sigøynerjenter er så tiltrekkende. Men det
er noe ved dem; dette noe. Jenter kan være vakre; fremadstormende; men det
er først når de blir litt sigøyner at hjertet mitt hopper på ordenlig. Jeg
vet at hun ikke ville vært noen sigøynerjente med hvitt kort miniskjørt og
tennisracket under armen; det hadde vært en sigøynerjente i smug; men i
dag var hun kledd i svart med maskara og store øreringer. Og hun kysset
meg da hun gikk. Hun kysset meg. Det brenner inni meg. Hun skysset meg det
brenner noe helt jævlig for hun er vakker og hun er slik jeg forestilte
meg Amanda, fra en bok jeg leste for lenge siden, men som jeg alltid
husker. Hun leser Sartre mens hun drikker og røyker med begge hendene. Det
finnes knapt noe vakrere, hun er intens men flyktig og det går rett til
helvete. Men hun er intens og vi kunne vandret sammen på avgrunnens rand
mens verden brenner og vi skal leve alltid. Denne høye slanke piken minner
meg om piken jeg alltid har drømt om men aldri sett, jeg har sett henne
nå. Drømmen er over og jeg helte vin ned i halsen hennes, mens hun smilte,
og hun kysset meg. jeg vil dø nå; for dette må være lykke.
Andre møte; Det er litt trist når man sitter og drikker vin med en søt
pike. Hun smiler; du smiler; dere smiler sammen, til hverandre. Du tror
det kan være noe; for hun har vakre øyne, ingen kan fortie det. Hun er
underholdende, morsom, du føler deg kanskje litt betatt: så kommer det,
brutalt, som et lyn, en risting gjennom grunnvollene; du har nettopp
fortalt om; la oss si, hva du finner attraktivt ved en pike; og hun sier:
Men er ikke du homo?
Homo; du sier det halvveis høyt; nesten roper det; fortvilet;
homofil? Hvordan skulle du tro; hvordan kan man sitte ovenfor en
jente som deg; og så kalle seg homofil?
Hun snur seg sjenert bort; kanskje hun rødmer; jeg tror ikke det;
hun er ikke en pike som rødmer: Hun snur seg tilbake mot meg; ser
ned mot brystet mitt; en smule sjenert; trodde jeg: før hun løfter
hodet; mykt; katteaktig og sluker øynene mine; jeg blir varm;
"Men du holder jo rundt gutter hele tiden!"
Jeg åpner munnen, lukker den. Jeg er en fisk. Åpne; si noe. Hva
som helst; Det må da være lov å holde rundt en gutt, uten at man
er; du vet; jeg mener å holde er bare å holde. Å holde er vakkert;
trygt. Jeg forstår ikke at det kan være galt å holde. Jeg innser
at jeg snakker med alt for lys stemme; jeg er nervøs; det blir
fort slik når man er nervøs. Jeg stopper opp; jeg vil heller kline
med deg enn alle guttene i hele verden. Nei jeg sa visst ikke det.
Jeg sa; Grynt, Grynt. Jeg liker fotball og øl. Maskuline
aktiviteter. "Jeg må gå å møte noen venner" hun går av sted; inn i
solnedgangen. Det burde vært en solnedgang, det var ikke, det var
en mørk kjeller, med flyktige drømmer.
Tredje møte; Hun snakker i telefon utenfor lesesalen. Hun har klemt noen
bøker og papirer mellom albuen og kroppen, i hånden holder hun en stor
bok. Den er tykk, hun er intelligent. En liten tynn lefse av et hefte
faller ned, hun må ha holdt den med haken, jeg vet ikke. Jeg plukker den
opp, stikker den inn i hånden hennes, den er ledig nå. Telefonen ligger i
lommen. Hun ser på meg; smiler; "sjarmerende." Jeg smiler, går videre,
later som ingen ting. Jeg har gjort det millioner av ganger før; gått
videre, ignorant, og det er første skritt på den brede vei som ender i
helvete. Ute er det kaldt; det regner; det skulle vært sommer nå; men en
kald vind kom blåsende fra nordpolen i går, mørkt og kaldt og alle
menneskene er blitt bleke igjen. Sigøynerjenta er borte; hun skal begynne
på handelshøyskolen, hun vil forsvinne for alltid. Men hun var her et
øyeblikk. Jeg setter meg i et hjørne og blør; det er visst på tide å bli
voksen.
Fjerde møte: Jeg er full; jeg vet ikke hvorfor det ble slik; jeg skulle ta
en øl; nå er jeg full. Hun jobber i kveld! Hun har svart t-skjorte; svart
øyenskygge; svart hår; og dypblå øyne; hun gir meg gratis øl, jeg er full
som en alke, jeg lener meg over disken;
Jeg skal til Italia; bo i en liten ettroms leielighet en mil
utenfor Roma; i et falleferdig treetasjers hus. Med lange
tørkesnorer utenfor vinduet; de strekker seg bort til det store
lønnetreet borte ved steinmuren. Det henger fullt av linklær der;
skjorter; bukser; jeg går alltid i lin og de flagrer i vinden når
jeg kjører inn til Roma på den gamle Vespaen; før jeg sitter hele
dagen i Colosseum og skriver på den lille mac'en. Og bakpå sitter
en høy slank sigøynerjente med kullsvart hår og klamrer seg fast;
håret flyr i alle retninger og hun får kraven på skjorten min
utover hele ansiktet; og etter at hun har studert
literaturhistorie; eller kanskje hun har laget keramikk; eller
kanskje hun er lege; jeg vet ikke, men vi kjører hjem igjen og hun
ligger på den store sengen som tar nesten hele rommet; og jeg
lager mat på den gamle gasskomfyren; hun ligger på magen og leser
en bok mens hun vifter med beina. Hun har de blåeste øynene om
finnes og de leker i alle retninger; de er så vakre; det er dine
øyne; du er sigøynerpiken som skal til Italia med meg. Jeg stirrer
opp på henne; hun er ikke her, hun står borte ved den andre
tappekranen og betjener smilende en blazergutt med filmansiktet og
klinesveis. Jeg krabber hjem.
Siste møte: Hun setter seg i armkroken min. Det er et vorspill, det er
lenge siden jeg har sett henne. Men det svarte håret og de blå øynene, jeg
forstår ikke at jeg kunne glemme dem. Jeg ser på henne, ansiktet hennes er
innhyllet i svarte lokker, mulig at det er korketrekkere; øynene hennes,
de er levende, forbasket levende i en ellers død verden.
- "Tilgi meg, men øynene dine, de kan ikke glemmes, de kan ikke, ikke om
kjærligheten døde og verden var ødemark. Om jeg vandret i dødsskyggens
dal. De kan ikke glemmes."
- "Du er full av ord."
- "Du tvinger meg til det, du ser på meg, jeg kan ikke la være å si det."
- "Du sjarmerer meg, jeg liker det ikke."
- "Du har vært på innsiden av øyelokkene mine siden jeg så deg første gang."
- "Det var intet jeg heller ville enn å kline med deg."
- "SÃ¥ hvorfor gjorde du det ikke,"
- "Jeg har kjæreste." Hun svarte på det jeg ikke turte å spørre om. Det
jeg aldri tør å spørre om, det er jævlig og jeg vet at alt er tapt.
Jeg visste hun hadde kjæreste. Jeg hadde sett han komme. Snike seg innpå.
Mens jeg satt på en barkrakk og var full kom han lurende. Og jeg sitter
her på en barkrakk et halvt år senere med den samme jenten, verden har
snurret en halv runde rundt solen, mens jeg har sittet på en barkrakk.
Det er lummert, det er sommer, gatene er fulle av små dråper som svever i
alle retninger. Det er litt rart å tenke på: At det alltid duskregner når
jeg ser henne for siste gang, gående vekk, det er ikke mørkt for
gatelysende velter utover, men man ser det ikke likevel; det som kunne
vært tårer, men det er regnet som alltid, det er alltid regnet for man
gråter ikke lenger. Men Mykle lyver, for kjærligheten vil alltid dø i
ensomhet.. |
